01.08.2010

Osaka 1

Har vært i Osaka et par dager nå. Det er fortsatt varmt, og jeg begynner å bli lei av at det er varmt, men det er visstnok meldt litt kjøligere mot helga. Den egentlige planen min var å ta diverse lokaltog fra Hiroshima til Osaka, både for å spare litt penger og fordi jeg hadde et par svært vellykkede turer med lokaltog sist jeg var i Japan. Der Shinkansene bare fyker forbi stopper gjerne lokaltogene, og så er det en god halvtime venting på toget som går videre. Hadde det ikke vært for disse pausene hadde jeg for eksempel aldri kommet over minnesmerket over "The first frozen food factory in southern Hokkaido", og det hadde virkelig vært et tap. 

Ulempen med lokaltog er imidlertid at det tar tid. Mye tid. Hiroshima - Osaka tar en snau time med Shinkansen, tilsvarende tur med diverse lokaltog tar nær seks. Turen innebærer også hele fem togbytter, flere med marginer ned mot 2 minutter. Mulighetene for å se flere kuriøse severdigheter til tross kom jeg derfor fram til at det ikke var verdt det, og det ble en ny Shinkansen-tur med meg. 

På stasjonen i Hiroshima kom jeg også over det som må være den lengste køen jeg noen gang har sett. En relativt stor plass utenfor stasjonen var fylt med en lang lang rekke folk, og sikkerhetsvakter med megafoner (ganske små og puslete megafoner) som sørget for at alt gikk ordentlig for seg. Etter å ha hørt litt rundt fant jeg ut at det var salgsstart for sesongkort til Hiroshima Carps (Hiroshimas baseball-lag) hjemmekamper for sesongen 2010-2011 som nettopp hadde startet. Når køen cirka var halvert virket det som om de var tom, for da pakket de sammen og køen løste seg opp. 

Vel framme i Osaka er det lett å merke at jeg har kommet til en større by. Flere folk, mer lyd trapper og skilt og peronger i alle retninger, og ikke minst mer politi. Det virker som om mengden politi i japanske byer øker eksponentielt med antall folk i byene. I mindre byer (t.o.m. 250 000 innbyggere) har jeg knapt sett politi, i midt på treet byer (t.o.m. 1 000 000 innbyggere) er det noen som strefier rundt, og i Tokyo var de absolutt over alt. Hendig nok det i og for seg, spesielt de på togstasjonene fungerer nok mer som turistinformasjon som noe annet, og de gjør en svært god jobb som det. Japanere har svært stor respekt for politiet sitt, så hvis du spør en politi om veien, hjelp til noe, egentlig hva som helst og han enten ikke kan hjelpe eller ikke kan godt nok engelsk huker de som regel tak i noen andre (ofte tilfeldig forbipasserende) og da kan du være trygg på at du får den hjelpen du trenger og mere til. Andre kvelden i Osaka fikk jeg også bekreftet ryktene om at japansk politi kan slåss. Jeg kom såpass seint til at jeg ikke fikk med meg hele foranledningen, men slemmingen ble lagt i bakken etter alle kunstens regler, og så virkelig ikke pigg ut når de til slutt fant det for godt å dra ham inn i en ventende bil.

Osaka downtown er japansk urbanisme på sitt mest ekstreme. Blinkende lys, butikker, folk og lyd over alt, bare avbrutt av et og annet egentlig totalt malplassert tempel. Det ligner ikke på noe jeg har sett noe annet sted (bortsett fra i Tokyo), og kan tidvis være ganske anmasende og slitsomt, men det har absolutt en viss sjarm. Det er alt for mye av alt, og stiler som spriker i alle retninger. Mosegrodde stein-Buddhaen pyntet med rosa blinkende Hello Kitty lys, spisesteder med vinduene bugnende av glossy plastmodeller av det de serverer, neonskilt, papirlykter, og ikke minst masse masse folk. Om ikke annet så er det absolutt en severdighet. 

Japan er så absolutt et shopping-eldorado. I de store byene er det mulig å få tak i absolutt alt. I Tokyo fant jeg en utstoppa isbjørn til salgs (250 000 nok, tror det er en bra pris), bestenoteringen til nå i Osaka er en Mercedes kabriolet dekket med rosa Swarkovski-krystaller (ukjent pris). Mellom alle kuriøsitetene finnes det også veldig mye ok ting. Det uten tvil beste med shopping i Japan er butikkbetjeningen. Både diskresjon og service tatt til et helt nytt nivå. Ikke masete, ikke pågående, ikke fraværende, men kort og greit helt perfekt. I hvert fall i litt finere butikker kan du forvente å mer eller mindre bli fulgt rundt av et smilende menneske som ikke gjør noen verdens ting ut av seg før du viser at du har lyst på hjelp. Hvis du ikke skal ha noe er det helt i orden, og de virker nærmest takknemmlige for at du tok deg tid til å se på butikken deres. Hvis du derimot kjøper noe får du det pakket inn etter alle kunstens regler, og de insisterer på å bære posene ut døra for deg og bukker dypt i det du går videre. Litt småflaut første gangen, men det er tydeligvis slik det skal være.

Sist jeg var i Japan fikk jeg en slags forklaring på hvorfor butikkene fungerte som de var. Tradisjonelt var det visstnok slik at japanere ikke kjøper noe på impuls, men altid etter å ha gjort grundige undersøkelser og funnet fram til det som best passer dem selv og deres behov. (Er det ikke sånne folk økonomistudenter elsker?) Å kjøpe noe et sted var derfor et tegn på at det de hadde å tilby for deg var det beste som var å få tak i, og derfor en voldsom tillitserklæring. Etter å ha sett hva som finnes av tradisjonelle japanske ting (kimonoer, kniver, vifter og diverse keramikk), og ikke minst både mengden tidsbruk som går med til å lage dette og hvor mye det faktisk koster, gir dette absolutt mening. Kjøper du en kimono til 100 000 nok, eller bolle til 10 000 nok, så har du gjerne undersøkt litt først, og er nok også ganske sikker på at det er av god kvalitet og laget for å vare. Overført til moderne masseprodusert krimskrams framstår det imidlertid som litt smårart. 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar