03.05.2012

Kvalitet på vin og utdanning


Torsdag 29. mars lanserte Civita i samarbeid med en rekke partnere nettportalen Utdanningskvalitet.no. Dette er en nettside hvor studiesøkende og andre interesserte skal kunne sammenligne «kvaliteten» på en rekke studier ved ulike studiesteder. Portalen har tatt opp i seg den berettigede kritikken som oftest er av forsøk på å rangere studier, at for mang ulike ting er forsøkt blandet sammen. Den har imidlertid fortsatt en del metodiske problemer når det kommer til utvalgsstørrelser og valg av indikatorer. Alle initiativer som bringer utdanningskvalitet opp på dagsorden er prisverdige, men det bør ikke slukes ukritisk. Når Civita med samarbeidspartnere tar initiativet til det som nærmest framstår som en forbrukerportal er det åpenbart at det ligger noe mer bak. Det er liten tvil om at portalen springer ut i fra en logikk som tilsier at måling, med hensikt å sammenligne og skape konkurranse, nødvendigvis vil føre til en forbedring.

Kvantifisering av utdanningskvalitet, og omgjøringen av denne til ulike former for rangeringer er svært omdiskutert. Antallet potensielle indikatorer er stort, og utslaget disse gir vil i stor grad påvirkes av individuell variasjon hos den enkelte student. Selv om indikatorutvalget i Utdanningskvalitet.no per nå er sterkt begrenset og neppe særlig dekkende, bør dette snarere sees som et potensiale for utvikling enn et argument mot portalen. Det som imidlertid er et langt viktigere spørsmål er hvorvidt tiltaket samsvarer med det målet man i siste instans ønsker å oppnå; at flest mulig studenter skal bli flinkest mulig. En fruktbar tilnærming til dette spørsmålet, om enn hvor obskurt det måtte høres ut, vil være å se på hvilke erfaringer som er gjort med kvantifisering av kvalitet på vin.

Den kanskje viktigste motivasjonen for kvantifisering av kvalitet er gjøre informasjonen lett tilgjengelig og å bevege seg bort fra subjektive elementer. Det er innholdet som skal telle, ikke forkunnskaper, historie eller markedsføring. Både kvaliteten på vin og kvaliteten på utdanning kan sees på som latente (skjulte) variable. De er vanskelige, om ikke umulige, å måle direkte, men for begge kan det avledes en lang rekke lett målbare indikatorer. Verdien til disse vil, som navnet tilsier, gi en indikasjon på verdien til den latente variabelen.

Kvantifisering av kvaliteten på vin kan i grove trekk gjøres på to måter; enten ved «objektive» målinger i et laboratorium som så settes sammen til et kvalitetsmål, eller ved «subjektiv» smakstesting. Objektiviteten til laboratoriemålingene vil imidlertid være relativ, da forholdet mellom de målbare indikatorene og kvaliteten nødvendigvis vil måtte bygge på en eller annen form for subjektiv vurdering.

Problemer oppstår når noen, uavhengig av hvilken grunn, får en definisjonsmakt over vektingen av de målbare indikatorene, altså hvilke bestanddeler som gir et godt totalresultat. I vin-verden har dette skjedd gjennom at Robert Parker har oppnådd status som en slags fasit på hva som er god vin. Dette har ført til at tilpasning til «Parker-smak» nær har blitt en nødvendighet for overlevelse for mindre produsenter. Om dette gir bedre kvalitet er tvilsomt. At det gir ensretting er sikkert.

Alternativet, og det som best ivaretar ønsket om objektivitet, vil være å ikke sammenfatte laboratoriemålingene til ett kvalitetsmål, og gjengi disse som refleksjonsspektre, sukker-/syre-/garvestoff-verdier eller lignende. Dette vil bli et mål som er langt mindre tilgjengelig, og som først og fremst vil appellere til de som alt både innehar kunnskapen og interessen, altså de som strengt tatt har minst nytte av informasjonen.

På samme måte vil man innenfor høyere utdanning stå i fare for at særinteresser i så stor grad får definisjonsmakt over hva som regnes som en kvalitativt god utdanning, at tilpassing til dette blir en økonomisk nødvendighet. Skal målbare indikatorer sammenfattes til ett mål på studiekvalitet må det nødvendigvis foretas både et subjektivt utvalg og en subjektiv vekting. Det er naivt å tro at ikke denne i større grad vil bygge på aktørers styrkeforhold og økonomiske egeninteresser, og i mindre grad på å fremme kvalitetsutvikling og innovasjon. Utdanningssektoren trenger innovasjon, ikke flere konserverende strukturer.

Også for utdanningskvalitet vil et alternativ være å kun gjengi de enkelte indikatorene, for så å overlate til hver enkelt å tolke og sammenfatte disse. Dette vil gi institusjonene større mulighet til å spisse seg mot enkelte nisjer og utvikle egne spesialiteter. Ulempen vil imidlertid også her være at informasjonen blir tyngre tilgjengelig. Dette samsvarer ikke med formålet til Utdanningskvalitet.no.

Til tross for tendenser til ensretting finnes det fortsatt enorme mengder spennende vin. Det er neppe heller noen fare for at rangeringers inntog øyeblikkelig skal gi en ensrettet og kjedelig utdanningssektor. Man kan likevel ikke unngå å spørre om tiltaket som iverksettes virkelig er egnet til å oppnå formålet. Har inntoget av Parker-skalaen gitt mer god og spennende vin? Vil rangeringer gi bedre og mer framtidsretta utdanninger?

Kunnskapene om hva som gir god utdanningskvalitet er begrenset. Det trengs mer forskning, og alle bør være forberedt på at utfallet av denne både kan bli dyrt og kreve store endringer. Skal Norge ha noe håp om å forbli, eller bli, en ledende kunnskapsnasjon har vi imidlertid ikke noe annet valg. Målet er klart, men veien dit er fortsatt høyst usikker. I mangelen på gode svar bør vi imidlertid vokte oss for å ty til lettvinte løsninger bare fordi de tilfeldigvis er tilgjengelige.