08.08.2010

Yakushima 2

Ungdomsherberget jeg bor på på Yakushima er på alle måter veldig japansk. Den store fordelen med dette er at alt er kjemperent og velholdt, at frokost og middag er inkludert i prisen, og at det også her er plenty med morsomme engelske skilt («Rinse the sink after you wash mouth» er nok favoritten). Ulempene er at det er mye tider og rare regler å forholde seg til, japansk bad, at jeg stort sett ikke aner hva jeg spiser og en del andre rariteter. Søppelsorteringa dras nesten like langt som på Hokkaido (hvor de f.eks. hadde fem ulike kategorier for bomull, avhengig av andel andre stoffer det evt. var blandet med), men det er i og for seg en bra ting. At badet (heldigvis untatt toalettene) er stengt mellom klokka ni og klokka fire og at alle lys slukkes klokka ti, føles ikke like fornuftig. Japansk bad vil kort og greit si at man ikke har vanlige dusjer, men noen lave sitte-dusjer man skal skylle seg i før man går oppi et stort og veldig varmt badekar. Er i utgangspunktet ikke overbegeistret for fellesbadekar som står med vannet i hele dagen løsningen, og badevann som her holdt 44 grader frister uansett ikke det minste. Heldigvis er det fullt mulig å skylle av seg en gang, for så å gjøre det et par ganger til, og da blir det cirka som en vanlig dusj, med unntak av at man sitter på en lav krakk. 

Til tross for at det ofte ikke er helt enkelt å si hva ting er, smaker maten stort sett ok, og jeg blir alltid god og mett. Til frokost i dag (delvis forklart på ettermiddagen) fikk jeg f.eks. to risballer (trekantet sak av sammenpresset «sushi-ris»), panert svinefilet, en halv stekt flygefisk, salat av gulerot og kål, litt ymse sylta grønnsaker og et hardkokt egg innbakt i ei fiskekake. Til middag var det sashimi av en eller annen hvit og litt rødlig fisk, en slags grønnsak, en panert hvit fisk, litt kylling, noe hvite greier jeg ikke aner hva var (glatte på ene siden, og med små tapper som minnet om mothaker på den andre), men som hadde OK konsistens og smakte som om de kom fra havet, noe gele med sorte prikker, noe jeg tipper var karamelisert søtpotet og noen panerte grønnsaker, i tillegg til de alltid tilstedeværende ris og miso-suppe. Jeg blir stort sett veldig mett, men på en ganske behagelig måte.  

I går var planen å gå en rolig liten fjelltur, før jeg skulle en mer omfattende fjelltur i dag. Turen ble på sett og vis rolig, men jeg fikk merke at det er lant opp til fjell på 1600 - 1800 meter når du starter så å si ved havnivå. Jeg hadde også ganske store problemer med å finne veien dit jeg skulle. All skilting er på japansk, som regel uten noen symboler som kan virke rettvisende, og uten noen gjennomført stil. Det eneste engelske kartet jeg har over øya er et veldig grovt og omtrentlig turist-kart, og det japanske kartet er hendig nok skrevet med et forenklet alfabet som ikke samsvarer med det de som har laget skiltene på øya har brukt. Ble etter hvert til at jeg droppa å planlegge hvor jeg skulle, gikk på, og tok ting som de kom. Den kanskje største overraskelsen var hvor rikt dyreliv det var på øya. Bare i løp av den første timen hadde jeg sett to hjort, fem aper, et par store rovfugler og en haug med firfisler. Dyrene her har i motsetning til hjorten på Miyajima og i Nara ikke skjønt at menneskene er deres beste venner og enkleste vei til mat, og har derfor en del hakk høyere personlig integritet. 

På rundt 1200 meter traff jeg på den største slangen jeg noen gang har sett uten et glass foran. Stor, svart og stygg som lå halvveis på tvers av veien. Tror ikke jeg tar i hvis jeg skriver at den var minst 2 meter lang. Jeg ble overrasket fordi jeg ikke trodde det fantes slanger på Yakushima, og spesielt fordi jeg ikke hadde sett en eneste plakat som advarte mot dem. Japan går USA en høy gang når det kommer til å advare mot ting som kan tenkes å være skummelt eller farlig, og slangen var i hvert fall skummel, så jeg synes absolutt jeg burde vært advart mot den. Etter å ha kommet meg over det verste sjokket gikk jeg over til å forsøke å få den til å flytte på seg, men det var lettere sagt enn gjort. Godt mulig grunnen til at jeg ikke hadde sett noen advarsler var at den var for lat til å gjøre noe som helst. Stein som landet 5 centimeter foran nesa på den frambrakte ingen reaksjon, først når jeg pirket i den med en lang pinne (veldig lang pinne, fordelen med god tilgang på bambus), fant den ut at det var en idé å flytte på seg.

Planen for i dag var å gå opp til et tre som heter Jamon-Sugi, verdens eldste sedertre, rundt 8000 år gammelt, for så å fortsette til en fjelltopp på ca 1900 meter litt lenger oppi lia. En misforståelse førte imidlertid til at jeg ikke rakk bussen (verten på ungdomsherberget sliter litt med forskjellen på fire og fem, og hadde fram til busstida konsekvent byttet om. Jeg tok derfor fire-femti for å være fem-førti, men dengng ei). Det ble derfor ikke noe 8000 år gammelt tre på meg, men jeg kom meg skikkelig tidlig opp. Benyttet timene jeg plutselig hadde fått til overs til å gå en tur langs kysten. Utrolig hvor mye forskjellig som egentlig vokser her. Har blant annet plukket både pasjonsfrukt og bananer fra trær og palmer i veikanten, og i dag gikk jeg forbi både ananas, papaya og kokkospalmer også. I tillegg kommer alle de tidligere nevnte stueplantene. Lokale bønder har også snappet lagt seg til den fine ordningen med å sette varer til salgs ut langs veien med en boks til å putte penger på. Både en enkel og praktisk måte å få tak i veldig veldig god frukt. Prisene er også mye lavere enn på "fastlandet", hvor frukt kort og greit er kjempedyrt (noe som sikkert skyldes at all frukten som selges utseendemessig er helt perfekt, og pakket inn i minst et lag med beskyttende skum, et lag plast og gjerne litt mer skum og plast også). En galiamelon (riktignok ganske stor, og helt kulerund) kan koste helt oppi 3500 yen (snaut 250 kroner), hvis den regnes som førstesortering.

Siden jeg ikke kom meg dit jeg egentlig hadde planlagt, tok jeg det som lignet mest som erstatning. En slags sedertre-opplevelsespark kalt Yaku-Sugi Land. Det høres absolutt ikke bra ut, men overrasket på alle måter positvt. Fire sløyfer av ulik lengde var tilrettelagt, som gikk innom en lang rekke store trær, over elver og litt hit og dit. I tillegg var det svært godt merket (utrolig nok til og med på engelsk) med navn og alder på trær, artsnavn på både trær og andre planter, og en del om historien til tømmerhogsten på øya. Jeg gikk den lengste sløyfa, og tok en liten omvei via en nærliggende fjelltopp på veien. Selv om det egentlig bare var tre etter tre etter tre som var severdighetene var skogen kjempefin, trærne stor og alt så massivt og mosegrodd og på alle måter vilt, at det rett og slett var en stor opplevelse.

Urutinert nok hadde jeg glemt å sjekke busstidene ned igjen, og endte opp med å komme ned til busstoppet ti minutter etter at den siste bussen for dagen hadde kjørt. Jeg måtte derfor ut på en et par kilometers gåtur for å komme til et busstopp på en annen rute. Der traff jeg på en veldig hjelpsom, men etter hvert gangske slitsom mann, som om ikke annet klarte å gjøre meg veldig stresset og forvirret. Først trodde han alle bussene for dagen hadde gått, og mente jeg måtte gå ned (16 kilometer), så ringte og styra han, så på bussruta jeg hadde med, stoppet et par biler, ringte litt mer og pratet i en walkie-talikie, alt tilsynelatende for å hjelpe meg. Problemet var bare at han ikke kunne et ord engelsk, og pratet i vei til meg på japansk, stilte en haug med spørsmål, ristet på hodet, nikket, viste tommelen opp og kjørte på med et voldsomt korpsspråk, alt uten at jeg hadde den minste anelse om hva som foregikk. Jeg prøvde så godt jeg kunne å smile, si hvor jeg skulle, og se det komiske i situasjonen, men slet med å nå fram med det siste. Dette var åpenbart ramme alvor. Til slutt kom det imidlertid en buss, tilsynelatende like overraskende på oss begge, og jeg fikk kommet meg et stykke nedover. Etter en liten mil måtte jeg bytte buss, og det ble en ny runde styr fordi jeg ikke hadde brukt tur-delen av billetten min, og nå hadde vært med på en retur. Denne gangen var det heldigvis ei som snakket godt engelsk i nærheten, og ting løste seg derfor greit, men det er neimen ikke mye som skal til før ting blir et voldsomt styr.

Nå har jeg både vannblemmer på et par tær og fått nok av trær for noen dager. Planen for i morgen er strand og kanskje snorkling, og så får jeg se om det er morsomt nok til en gjentakelse dagen etter. 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar