Miyajima

Miyajima er en øy litt utenfor Hiroshima, og framholdes ofte som et av Japans mest naturskjønne steder. Øya er også kjent som et svært up-market feriested for rike fastlandsjapanere, med et prisnivå på overnatting deretter. Jeg sjekket prisene på et par Ryokan (tradisjonelle japanske hoteller) før jeg reiste, og det ene klarte å ta hele 80 000 yen (ca 5700 kroner) for frokosten. Utrolig betalingsvilje blant japanere hvis de vet de får det som er ansett som det beste. For min del ble det derfor overnatting på sovesal på et hostell 10 minutters ferjetur fra selve øya.

Jeg er i utgangspunktet ikke veldig begeistret for hverken hosteller eller sovesaler. Sovesaler fordi jeg sover lett, og hosteller fordi de som regel er fulle av backpackere. Sist jeg sov på sovesal var i romjula i Marokko, da i 3500 meters høyde i samme rom som rundt 40 andre. Fra de to nettene vi var der er det jeg husker best at jeg ikke fikk sove, og nest best at jeg hadde en fight med en spanjol eller italiener eller franskmann om vinduet (det eneste til rommet) skulle være åpent eller ikke. Jeg åpnet det, han lukket det, jeg åpnet det, han lukket det, og slik holdt vi på. Tror ikke noen av oss sov. Problemet mitt med backpackere er at de så å si alltid enten er alt for mye eller alt for lite av noe, og aldri sånn passe midt på treet. (Sikkert en anelse stein i glasshus det her, men det får gå.) Jeg har møtt på to typer backpackere, de som fester om natta og sover om dagen, og de som er såååå spirituelle, kulturelle og åpne, og synes alt er fascinating. (Mathias Faldbakken har ødelagt ordene fascinerende og fascinating for meg for all tid.) Jeg skjønner ikke at noen gidder å reise jorda rundt for å drikke og sove (jeg gjør det enda mindre om vinteren, men lite nok om sommeren også), men har om mulig enda mindre sympati for de som er buddhister en dag, shintoister en dag, og hopper på den nærmeste med dreads og didgeridoo så fort sola går ned. Men har man ikke noe valg så har man ikke noe valg, så et par netter hostell og sovesal skal alltids gå.

Miyajima levde etter min mening opp til forventningene. Om den også levde opp til ryktet har jeg sett for lite av Japan til å svare på. Et par fantastiske templer og bratte fjell med flott japansk lønn, bregner, masse svære steinblokker og diverse halvtamme dyr. Det høyeste fjellet på Miyajima heter Mt. Miso, og er cirka 540 meter, med et godt utvalg av stier opp i tillegg til en taubane. Japanere er veldig glade i taubaner, og det finnes ikke mange fjell av betydning, de er i så fall enten aktive vulkaner eller hellige, som ikke har en taubane på seg. Jeg startet på en av de merkede stiene, men fant etter hvert en mindre avstikker jeg fulgte oppover. Selv om jeg synes jeg har begynt å bli godt aklimatisert er 500 høydemeter motbakke, dels ganske bratt, i 35 - 36 grader noe som merkes. Jeg hadde ikke med meg mer enn 1/2 liter vann, det ble i knappeste laget, men det gikk. Utsikten fra toppen skal være fantastisk i klarvær, men det var det ikke på noen måte, så jeg begynte ganske kjapt på turen ned igjen. 

Miyajimas mest berømte sted, og et av Japans mest fotograferte steder, er en rød portal, såkalt torii-portal, i sjøen uttafor Miyajima. I påvente av solnedgang og litt action på himmelen rundt torii-portalen ble jeg sittende på en benk og se på søte små japanske kjærestepar som vimset hit og dit. Hadde også en lengre prat med en gammel dame mens jeg ventet. Ingen av oss skjønte nok et kvekk av hva den andre sa, jeg prøvde etter hvert en av mine tidligere læreres tips om å gå over til høy nordmørsk ("alle skjønner nordmørsk, hvis ikke snakker du ikke høyt nok"), uten at det så ut til å hjelpe stort. Må være nordmørsken min som er for dårlig. Uansett var det hyggelig, og begge både smilte og nikket, og bukket en hel masse når hun måtte gå. Til slutt ble det solnedgang, jeg fikk tatt en skokk med bilder, og jeg fikk kommet meg på ferja til hostellet og de unormalt behagelige backpackerne igjen. (Må ha vært det at mesteparten hadde trillekoffert, ikke ryggsekk, som gjorde utslaget)