Innlegg i TU 19.04 - De kreative realfagene

Det har blitt en del skriving i det siste. Under gjengis et innlegg jeg hadde i Teknisk Ukeblad 19. april. Jeg har lenge irritert meg over at "kreative studier" nær har blitt et synonym for "drama, design eller noe innen media". Realfagene er i høyeste grad kreative, men vi må bli mye flinkere til å formidle det.

"De kreative realfagene

Kriseoppslag om mangelen på ingeniører og realister har de siste åra vært en nær dagligdags hendelse. Vinklingen varierer naturlig nok noe, men gjennomgangstemaet er at det utdannes alt for få innenfor realfag og teknologi, og at det begynner å bli kritisk.

En lang rekke tiltak har blitt satt i gang for å øke rekrutteringen av elever og studenter til realfag og teknologi. Det finnes ordninger med ekstrapoeng for realfag på videregående skole, ordninger for ettergivelse av studiegjeld for realfagslærere, ordninger med mentorer, med praksis i bedrifter, integrerte løsninger med utdanning i bedrift m.fl. For teknologiutdanningene sin del ser det ut til å gå rett vei. Om det er de nevnte tiltakenes fortjeneste, eller om det skyldes at budskapet om at teknologiutdannelse betyr en sikker og godt betalt jobb begynner å nå ut, vet jeg ikke, men søkningen til teknologistudier de siste årene har jevnt over vært god. Det gjenstår fortsatt store utfordringer med å utdanne nok ingeniører, men mye av dette kan trolig løses ved opprettelse av flere studieplasser. For de disiplinorienterte realfagene, som matte, fysikk og kjemi, er imidlertid ikke situasjonen like lys.

Et imageproblem

Realfagene har et alvorlig imageproblem. Dette problemet er til stede både i kommunikasjonen utad, til samfunnet, og i kommunikasjonen innad, til nåværende og framtidige elever og studenter.

I kommunikasjonen til samfunnet er realfagene vanskelige. Elevene og studentene er dårlige, de stryker, og svært ofte er det den moderne teknologien, som datamaskiner, som har skylda. Løsningen er flere timer, mer pugging, mer disiplin, kort sagt tiltak som neppe i særlig grad appellerer til aspirerende realfagstudenter.

I kommunikasjonen til elevene og studentene er realfagene tørre og harde. De er de eneste fagene hvor idealet tilsynelatende er å reprodusere noe mest mulig nøyaktig. Den typiske realfagsoppgaven i skolen består av to faser. Først må oppgaven «forstås», og så må den «løses». Det å «forstå» en oppgave innebærer her først å finne ut hva det spørres etter, for så å koble oppgaven opp mot en predefinert løsningsstrategi fra pensum. Løsningen av oppgaven består i å anvende løsningsstrategien for å komme fram til et svar som er gitt på forhånd. Fyndord som kreativitet og personlig uttrykk har ingen plass, det er fakta og fasit som er det rådende.

Det handler sjelden om rett og feil

Det er betenkelig at knapt noen som jobber med realfag til daglig vil kjenne seg igjen i de negative beskrivelsene over. Realfag på et anvendt nivå er neppe verken vanskeligere, tørrere, eller mer fasit-basert enn andre fagområder. Det er sjelden begrepsparet rett/feil gir mening. Det eksakte svaret vil på forhånd være ukjent, og ofte vil det ikke engang eksistere. Virkeligheten er kompleks og vanskelig, og utfordringene ligger i å forenkle på en slik måte at resultatet blir praktisk anvendbart. Dette krever selvsagt realfaglige basiskunnskaper, men ikke minst krever det evne til å forstå komplekse problemer, dra nytte av tidligere erfaringer og tenke nytt.

Realfag er kreativitet i praksis!

Kreativitet i utdanningssammenheng er synonymt med musikk, kunst, dans, drama, design, eller den ulne sekkeposten «noe innen media». Det handler om frihet, følelser, å uttrykke seg selv og å skape noe. Dette står i skarp kontrast til det bildet som formidles av realfagene.

Ingen vil imidlertid motsette seg at naturvitenskaplige pionérer som Newton, Darwin eller Einstein var kreative. Hardtarbeidende, helt sikket. Geniale, sannsynligvis. Men først og fremst evnet de å tenke kreativt og stille spennende spørsmål. Selv om det for de færreste, om noen, er realistisk å nå opp på samme nivå som disse, er det ikke noe i veien for å benytte den samme tilnærmingen til realfagene. Det spennende er å se, tenke og stille spørsmål, ikke å pugge løsninger på problemer som alt er løst.

Skal rekrutteringen til realfagene bli bedret er det ikke noen vei unna at vi må bli bedre til å formidle hva disse egentlig handler om. Få føler et så stort ansvar for lønnsomheten til norsk næringsliv at de lar det bli bestemmende for valg av utdanning. Få motiveres alene av at noe framstilles som vanskelig. Men svært mange er nysgjerrige på verden og ønsker å selv kunne spørre, undersøke og forstå. Kunnskaper i realfag er det beste utgangspunktet for å kunne dette.

Fokus i formidling av realfag må flyttes fra metode til anvendelse og fra fasit til forståelse. Metoder er ikke noe annet enn verktøy som gjør det mulig å uttrykke seg. De er nødvendige som en basis, men de er ikke noe mål i seg selv. Målet er å komme opp med de gode spørsmålene og de nyskapende, kreative løsningene. Realfag er kreativitet i praksis!"

Innlegg i Fvn 13. april

Under gjengis et innlegg om samferdsel og regionutvikling jeg hadde på trykk i Fedrelandsvennen 13. april og i Agderposten 19. april. Har ikke klart å finne det på nett hos noen av dem. Innlegget springer ut i fra en frustrasjon over flertallet av Agder-politikernes tilsynelatende voldsomme vilje til å sette alt på ett kort inn mot NTP 2014 - 2023 og binde og begrense seg til overambisiøse planer for E18/ E39.

"Vi må tørre å satse!

Om et snaut år legges Stortingsmelding om nasjonal transportplan 2014 – 2023 fram for Stortinget. Forståelsen av behovet for en ordentlig samferdselssatsning synes større enn på svært lenge, og NTP-rammene som ble lagt til grunn i planleggingen gjenspeiler dette. Dragkampen om midler og velvilje er i god gang, og agderpolitikerne er med på kjøret. Til tross for en blomstrende oljeleverandørindustri er det ikke til å komme unna at Agder-fylkene lett faller litt utenfor. Det trengs et ordentlig samferdselsløft for at landsdelen skal fortsette å utvikles og gå framtida lyst i møte.

Ulike transportmidler har ulike fordeler. Vei og biltrafikk har sin store styrke i punkt-til-punkt transport over kortere strekninger. En bil er ikke avhengig av rutetid, og kan gå til og fra nær hvor som helst, men fremføringshastigheten i seg selv er lav, og relativt sett krever den mye plass. Dette tilsier at bil er glimrende for spredtbygde områder, men lite egnet der hvor store avstander skal tilbakelegges fort, eller mange personer skal til og fra samme sted.

De befolkningstynne områdene av Agder trenger bedre vei. For næringsutvikling er effektiv kommunikasjon et must, og for å opprettholde stabil bosetting eller skaffe kvalifisert arbeidskraft er muligheter for pendling til og fra mer befolkningstette kystområder nødvendig. For langsiktig utvikling av Agder som en attraktiv region for bosetting og større næringsetablering er imidlertid veiutbygging en lite ambisiøs og kortsiktig løsning.

Uavhengig av kvaliteten på ny vei retning Oslo eller Stavanger vil reisetiden fortsatt være for lang for dagsturer. Problemer med saktegående trafikk og mye tungtransport vil være forbigående løst, men vil komme tilbake med økt styrke. Det er godt dokumentert (Downs 1962, Duranton & Turner 2011 m.fl.) at mer vei gir mer trafikk. Utbygging fra to til fire felt gir ikke en vei som tåler en dobling av befolkningen.

For tre måneder siden la Jernbaneverket fram høyhastighetsutredningen. I denne ble det konkludert med at det er mulig med utbygging av høyhastighetstog i Norge, at det er mulig å organisere dette som en trinnvis utbygging, og kanskje mest gledelig, at en korridor sørover langs kysten mot Kristiansand og Stavanger utpekte seg som den mest interessante.

En kystnær togløsning vil knytte Agderbyene, Oslo og Stavanger tettere sammen. Agder vil bli et attraktivt alternativ til Oslo og Stavanger både med hensyn til boligpriser og tilgjengelige tomtearealer. Transportkapasiteten vil være overlegen hva det er mulig å få til med vei, og den økte driftssikkerheten vil gjøre det mulig å flytte store volum gods fra vei til bane. Dette vil frigjøre plass på veien, øke trafikksikkerheten og minske behovet for videre veiutbygging.

Mulighetene er store, men de krever at det trekkes i samme retning. Framtida er kollektiv i byene, bilbasert i regionene og kollektiv mellom regionene. Det er ingen motsetning mellom en opprustning av lokal- og fylkesveinettet og en framtidsrettet jernbane.

Vi må tørre å satse. Vi må tørre å tenke stort. Vi må tørre å gå for tog!"