30.08.2009

Problemet småpartier?

I Dagsavisen 28.8 skriver Pål Veiden om norske småpartier og hvilket problem han mener disse utgjør for det norske demokratiet. Hans klare ønske er at sperregrensa heves til 5 % og det generelt gjøres vanskeligere for små og nye partier å stille til valg. Jeg ser at de er små og jeg ser at det store flertallet av dem ikke har hatt nevneverdig innflytelse de siste åra, men jeg klarer ikke å se at dette gjør dem til noe problem.

Slik jeg ser det er hovedfunksjonen til småpartiene er å vise at det finnes alternativer. Hvorvidt alternativene til en hver tid kan kalles "ansvarlig" er en helt annen sak, men det er viktig at de finnes. Nå må det også påpekes at hva som kalles "ansvarlig" er et svært subjektivt spørsmål. Et hvert parti er i egne øyne mer "ansvarlig" enn andre partier, uavhengig av sak eller standpunkt. Et godt eksempel på dette er Rødts syn på oljeindustrien. Å foreslå å kutte all oljeutvinning vil av de aller fleste andre partiene (forhåpentligvis med unntak av MDG) kalles "uansvarlig". Er det uansvarlig å gjøre sitt ytterste for å kutte de norske klimagass-utslippene?

Småpartienes friere posisjon i forhold til det å faktisk få gjennomført egne løfter gjør at de har muligheten til å fronte alternative løsninger. Dette gir også oss velgere muligheten til å tenke. Kanskje finnes det andre løsninger enn den et stort sett samla Storting er enige om.

Nye sko

Måtte til slutt komme et innlegg i kategorien moteblogg fra meg også...

Fra mandag til torsdag denne uka var jeg i Bergen. Mest på jobb, men også for å si hei til Christine og se hvor hun hadde flytta inn. Ble også tid til noen turer rundt i byen. På bytur, onsdagen tror jeg, kom jeg over en veldig morsom klesbutikk som het Shhhhhhhhhh... Var et slags prosjekt av noe slag, skjønt egentlig ikke helt greia, men de hadde mye fint og ting var såpass satt ned at det ikke var helt for galt. I butikken var det også en veldig hyggelig gutt som jeg regner med designet noen slags regnfrakker. Han var i hvert fall veldig interessert i å prate om dem. Desverre var de i overkant dyre til å kjøpes på impuls, men de var veldig fine.

Noe som imidlertid ikke var like dyrt, men også veldig fint, var et par relativt lyse skinnsko med kontrastdetaljer i neongult. Vanskelig å beskrive, men de var så fine at jeg fant ut jeg måtte ha dem. De hadde også en ganske morsom rød runding i hardplast i sålen som jeg ikke tenkte mer over der og da.

Tilbake hos Christine gikk vi i gang med å lage lasagne, og mens den sto i ovnen var det på tide å prøve dagens kjøp. Når jeg slapp ned skoa for å ta dem på så jeg at noe var rart. Det blinket. Røde blinkende lys, slik som var populært for barn i joggesko før små hjul tok over. Kom ganske kjapt fram til at de måtte bort. Er måte på hvor klovn en kan gå rundt som. Å få det til ble en relativt krevende affære, hvor det trengtes både tang, skrujern og saks, men det gikk til slutt. Fem dioder i hver sko, og masse ledninger og styr og stell. Dro ut så mye som jeg klarte med ei tang, men fikk ikke stappa de røde proppene på plass igjen.

Neste mårra måtte jeg tidlig opp for å rekke flyet tilbake til Oslo. Til min overraskelse og skuffelse var det ingen i securityen på flyplassen som hadde spørsmål om hvorfor jeg hadde med et par sko med ledninger stikkende ut av et hull i sålen.

21.08.2009

Miljødebatt på UMB

I går var det miljødebatt på Samfunnet i Ås i regi av Senterungdommen på Ås. Panelet besto av Olje- og energiminister Terje Riis-Johansen, innovasjonsdirektør i Statkraft og styreleder ved Høgskolen i Buskerud Sverre Gotaas, førsteammanuensis ved UMB Petter Heyerdahl og Unni Berge fra Zero. Debatten skulle dreie seg om klimautfordringen og ny energiteknologi. På grunn av at det er veldig tett med debatter og ulike valgarrangementer for tida rakk jeg kun den siste halvdelen av debatten, men den var absolutt verdt å få med seg. Befriende å selv midt i valgkampen kunne oppleve en debatt som utelukkende fokuserer på sak og ikke valgflesk. Masse skryt til Senterungdommen i Ås for et svært interessant og godt gjennomført arrangement.

I utgangspunktet hadde jeg sett for meg at Terje Riis-Johansen ville få det tøft. Sverre Gotaas har all grunn til å være irritert på en svært tungvin konsesjonsprosess for nye vindkraftanlegg og regjeringens somling med å få til en ordning med "Grønne sertifikater" a la den de har i Sverige. Petter Heyerdal kommer fra et institutt som kanskje mer enn noen i utdannings-Norge sliter med økonomien, og opplever sikkert stadig at gode ideer må legges bort fordi regjeringa ikke er tøff eller visjonær nok. Unni Berge representerer en organisasjon som har som hovedmål å jobbe for nullutslipp. Alt i alt burde det være duket for harde angrep.

Jeg synes Terje Riis-Johansen klarte seg overraskende bra. Noe av æren for dette bør nok den svært saklige formen debatten ble ført i ta, men han fremsto på alle måter som oppriktig interessert og svært godt orientert om hva som skjedde innen feltet. Jeg er også enig i at den rød-grønne regjeringa langt på vei har sitt på det tørre når det kommer til satsning på nye forskningsprosjekter innen alternativ energi. Etter et noe overraskende spørsmål/ innlegg fra Riis-Johansens Statssekretær angående håp og forventninger om at universitetene skulle komme opp med nye ideer og kompetanse fikk jeg også stilt et spørsmål om basis og kunnskapsmilliard. Ikke overraskende var det ikke noe klart svar å få, alt annet ville vært en liten sensasjon, men jeg fikk i det minste bekrefta at de også i OED var fult klar over at kunnskap og forskning var en absolutt nødvendighet også for eget departement i framtida.

Litt skuffende var det likevel at Riis-Johansen langt på vei satte et likhetstegn mellom satsning mot tidsbegrensa enkeltprosjekter og en generell økning i basis. Som tidligere nevnt har regjeringa satt i gang svært mange gode satsninger innenfor fornybar energi, deriblant statsning på vindmøller ved NTNU og bioenergi ved UMB. Felles for satsningene er imidlertid at de er relativt smale, retta mot enkeltprosjekter og begrensa i tid. All satsning er selvsagt positiv, men skal man få gjort de virkelig store tingene, og det behøves hvis en skal klare å finne et fullgodt alternativ til fossil energi, så tror jeg ikke det vil monne. De aller fleste store teknologiske revolusjoner har kommet etter tung og langsiktig grunnforskning, kortvarige anvendte prosjekter vil i beste fall kun bidra til en revisjon av alt eksisterende teknologi. Skal universitetene være i stand til å bedrive tung og langsiktig grunnforskning trengs det solide og langsiktige bevilgninger i bunn. På samme måte, hvis dagens studenter skal komme opp på et nivå som gjør dem i stand til å drive utviklinga videre, holder det ikke med stadige kutt i undervisningsstøtten i grunnleggende, men ressurskrevende, fag som matte og fysikk. Kortsiktige prosjektsatsninger vil ikke løse dette, et skikkelig løft i basis er det som må til.

20.08.2009

Først litt selvskryt, så litt bekymring, og til slutt lettelse

Godt fornøyd med meg selv i dag. Kristenfolket, som jeg skrev noen forholdsvis kritiske ord om i går, har i dag utrolig nok hatt massiv pressedekning. Ikke skjønner jeg hvordan de har fått det til, de hadde jo strengt tatt ikke noe som helst fornuftig å komme med, men Bjarte var tydeligvis viktig nok til å få ei side i så godt som alle norske aviser. Ikke overraskende er Norge Idag mest positive. De er jo stort sett samme banden. Vårt Land tar en klar andreplass, med resten av mainstream media hakk i hæl med relativt nøytrale og refererende beskrivelser. Klassekampen er heldigvis eneste som bikker mot regelrett latterliggjøring.

I utgangspunktet er jeg positiv til at alle får slippe til i media, men jeg synes tendensen til at ekstreme kristenkonservative i stadig større grad slipper til i såkalt nøytrale og ikke-vurderende saker begynner å bli skummel. Til tross for fine ord om menneskeverd og kjærlighet er det for de fleste en kjennsgjerning at budskapet stort sett kan kokes ned til eter og galle mot alle som ikke passer helt inn i det de mener er guds bilde. Den økte synligheten og tilsynelatende aksepten i mainstream media er uten tvil med på å gjøre denne type synspunkter mer stuerene, og fører i neste omgang til saker som den som nettopp var på Grønland.

... Dagen etter jeg skrev det foregående tar heldigvis mer mer moderate kristne til motmæle i Vårt Land. "Du representerer ikke oss" og "Hvordan våger du å snakke på vegne av alle oss kristne?" er kommentarer som går igjen. Gledelig å se at Norge tross alt er et land hvor dette "menneskeverdet" som Bjarte snakker om faktisk betyr noe. At folk ikke definerer seg inn i og blindt følger en gruppe kun på bakgrunn av religion.

19.08.2009

En variant av en valgkampanje

I forbindelse med valget dukker det opp mye rart. Har ikke tall på hvor mange ulike velgerguider, valgsider, partiguider og lignende som finnes. I dag dumpa jeg over en av de mer kuriøse jeg har sett så langt på den beskrivende adressen www.kristenfolket.no/. Usikker på hvem eller hva som egentlig står bak, holder nok en knapp på at spørsmålet er hvem, men han har i hvert fall følgende beskrivelse av seg selv: "Kristenfolket er en partipolitisk uavhengig organisasjon, som jobber for økt oppslutning om kristne hjertesaker og en verdikonservativ ideologi". Med dette som bakgrunn er det vel begrensa hvor partipolitisk uavhengig en klarar å bli. Dette partipolitisk uavhengige standpunktet følges opp med: "Fire år med rødgrønt styre, har vært katastrofale for Norge som en kristen nasjon. Om den politisk styrte avkristningen skal fortsette eller stanse, er opp til deg". Kan nok en gang i balnt være en idé å kalle en spade for en spade.

Kristenfolket introduserer seg etter hvert som Bjarte og lister opp valgets hovedsaker: "I år står det om omkamp om ekteskapsloven, menneskeverd og Israel". På to av tre punkter både håper og tror jeg du bommer grovt. Videre får vi også noen gode råd om hvordan det politiske systemet i Norge burde fungert: "Vårt råd er at du gir din stemme til kandidater, ikke partier. ... Vårt råd er at du finner den stortingsrepresentanten i ditt fylke som gir riktig svar på dine spørsmål". Jeg kan ikke huske å ha sett noen så klart fronte en fullstendig tabloidisering av norsk politikk. På den positive siden kan det sies at jeg tror det er en svært dårlig framgangsmåte hvis en har et håp om å få noen form for innflytelse, og det regner jeg med er det som er håpet her. Er det noen en er garantert ikke vil få nevneverdig innflytelse så er det diverse løse kanoner som avviker fra eget parti med knallharde standpunkter i tabloide symbolsaker.

Sidens høydepunkt er en fylkesvis grafisk oversikt som kjapt gir svar på våre spørsmål. Disse er: Ekteskapsloven, Aktiv dødshjelp, Ambassaden til Jerusalem(?), Sikkerhetsgjerde og Regjering. Svaralternativene er Ja og Nei. Er det flere enn meg som har problemer med å skille et ja og et nei til regjering, hva som egentlig er spørsmålet om ekteskapslov (om det trengs, om den skal revideres, for eller mot kjønnsnøytral) eller sliter med å se hvilken ambassade som eventuelt skal flyttes til Jerusalem, og ikke minst hvorfor?

Å oppfordre folk til å bruke stemmeretten er flott, og for å nå flest mulig er det viktig å bruke alle kanaler. Det kan godt hende at også www.kristenfolket.no/ når ut til en nisje som ellers ville blitt sittende hjemme, men jeg håper virkelig ikke denne er særlig stor.

Bør studenter ha mulighet til ferie?

http://www.verdidebatt.no/trygve/. Ser ingen grunn til å kommentere dette nærmere. Kommer til å stå som en favoritt i lang tid. Makan til surmaga og lite konstruktivt angrep på at det også for studenter kan være en idé å for eksempel ha muligheten til noen uker ferie er det lenge siden jeg har sett. Uansett positivt at noen prøver å få igang en debatt, og så lenge det føres på dette nivået er i hvert fall alle dører åpne for oss som gidder å gjøre ting ordentlig.

16.08.2009

Første skritt på min vei mot dannelse

Dannelse er i tiden. For oss som er ferdige på skolen kan vi ikke satse på dannelsesutvalget skal få endra det norske utdanningssystemet slik at vi lærer å bli dannede, vi må ta ansvar selv.

Hva er vel mer dannet enn å gå i operaen. Jeg bare mer og mer begeistret for operaen. Ikke bare synes jeg bygget ser veldig bra ut fra toget på vei til jobb, det sørget også for et par av de morsomste nyhetsinnslagene jeg kan huske på NRK-Hordaland etter at noen (uvisst hvorvidt det var i fult alvor) lanserte ideen om å forlenge bomringen rundt Bergen for å betale på operaen i Oslo. Hvis du finner deg i å sitte et sted uten ryggstøtte eller ha litt begrenset sikt har operaen også svært sympatiske billettpriser. Så vidt jeg kunne se når jeg var inne og så etter billetter var det aldri nødvendig å gå over 100 kroner.

For å få en litt myk start gikk jeg ikke rett på opera, ballett eller annen blytung finkultur, men nøyde meg med en jazzkonsert. Bør holde til noen dannelsespoeng det også. Jeg innrømmer glatt at jeg nok er mer interessert i arkitektur enn i jazz, i hvert fall enn så lenge, så å se operaen grundigere innvendig var vel så mye motivasjonen som selve konserten. Hovedinntrykket av operaen innvendig er at det ikke er rart den kostet mye penger, men at det tross alt har blitt veldig fint. Ble igrunn ganske overrasket over hvordan interiøret i hovedsecenen har veldig lite til felles med både operaen utvendig og vestibylen. Etter å ha hørt en arkitekt prate i nær en time om hvordan Pentagon (studentbyen på Ås) både utvendig og innvendig legger seg som en forlengelse av de store linjene i landskapet og symboliserer åpenhet og system og habla habla tror jeg det hadde vært veldig spennende å høre noen fra Snøhetta fortelle om tankene bak kontrastene i operaen. Merker jeg mangler noen dannelsespoeng for å helt forstå de greiene der.

Artisten jeg kom for å høre het Milton Nascimento, brasiliansk og visstnok veldig kjent, men jeg hadde hverken hørt om eller av ham tidligere. I hvert fall ikke som jeg har vært klar over. Publikum, som det etter hvert ble ganske mange av, besto av cirka en del unge som like godt kunne skrevet musikkhøgskolen i panna, en del pent kledde eldre og en del brasilianere eller folk gift med brasilianere. Selv havna jeg ved siden av tre brasilianske utvekslingsstudenter fra BI. Konserten var overraskende morsom den, stort sett ganske brasiliansk-inspirert og veldig rytmisk. Umulig også å ikke la seg imponere over hvor flinke musikerene nok var eller hvor utrolig mye bedre lyden var enn på et gjennomsnittlig studentsamfunn. Sikkert kost sitt lydanlegget også, men noe annet ville vært helt meningsløst. At plassen min på billetten var betegnet som "barkrakk uten ryggstøtte med begrenset sikt" sier nok langt mer om den som har kommet opp med plassbeskrivelsene enn selve plassen. Svært lenge siden jeg har sett så godt og hatt det så behagelig på en konsert. Mot slutten fikk jeg også med meg et av de mer vellykkede forsøkene på allsang jeg noen gang har opplevd på konsert. Tror nok den brasiliansk-ættede delen av publikum skal ha en stor del av æren for at det gikk så bra som det gjorde (hvor mange andre i norge kan egentlig portugisisk?).

Neste besøk i operaen blir først på nyåret. Til da er det finkulturelle nivået skrudd opp et par hakk, tror det er en opera, men jeg har heldigvis noen måneder å sanke dannelsespoeng på først.

13.08.2009

Behov for ansvarsdeling

Et av universitet- og høgskolesektorens største problemer når det kommer til å skaffe økonomiske bevilgninger har vært manglende prioriteringsevne. Dette påpekes blant annet av Knut Olav Åmås i Aftenposten 13. august (http://www.aftenposten.no/meninger/kommentatorer/aamaas/article3214289.ece). Alle vil bli universitet, alle vil opprette nye mastere og doktorgrader og alle vil bygge opp nye forskningsmiljøer. Hver for seg koster alt dette mye penger, og til sammen koster det helt urealistisk mye penger. I sum gjør dette at universitetene og høgskolene, som burde vært vektige aktører i det politiske livet, langt på vei krever hverandre i hjel og ender opp uten nevneverdig politisk innflytelse.

Jeg mener dette langt på vei kan sees som et resultat av den økte konkurranseutsettingen universitet- og høgskolesektoren har vært utsatt for de siste årene. En stor del av institusjonenes budsjetter utgjøres av konkurransebaserte komponenter knyttet til ulike kvantitative kriterier, fortrinnsvis student- og publikasjonsproduksjon. Denne løsningen har to grunnleggende problemer. For det første er det et problem i forhold til universitetenes og høgskolenes samfunnsansvar. En stor del av de som utdannes og det det forskes på er ting Norge ikke klarer seg uten. Dagens finansieringssystem gjør at prioriteringene i for stor grad er styrt etter ungdoms mer eller mindre gjennomtenkte ønsker samt forskning på "enklere" og mer oversiktelige temaer, framfor hva Norge trenger av samlet kompetanse. Overordnet styring er nær fraværende. For det andre fører det til at ekspansjon i et kort perspektiv blir mer lønnsomt enn konsolidering og kvalitetsheving av det eksisterende tilbudet. Dette hindrer samarbeid, og fører til at hele sektoren ender opp som tapere.

Ole Petter Ottersen og hans rektorteam kommer i Aftenposten 12. august med to spennende utsagn. For det første hevder de at "alle universitetene er nødt til å innse at de ikke kan være heldekkende." Og kanskje like spennende ytrer de også et ønske om en større grad av nasjonal samkjøring og ansvarsdeling innen høyere utdanning. I kombinasjon med en finansieringsordning hvor en større andel består i en forutsigbar basisbevilgning vil dette slik jeg ser det kunne gi en universitets- og høgskolesektor som samlet sett vil stå sterkere enn i dag. Jeg tror utdanningsinstitusjonene vil gjøre det klart best hvis de får økonomisk forutsigbarhet til å dyrke sitt særpreg framfor å kjempe om å være best på det samme.

En slik ordning vil selvsagt innebære en del praktiske problemer, ikke minst med hensyn til skalering av tilbudene. Et annet problem er hvordan en skal bevare viljen og fleksibiliteten til nyskapning og opprettelse av nye tilbud. Hvis opprettelse av nye tilbud skal måtte bygge på enighet innen hele sektoren eller "beordring" fra et sentralt organ vil løpet være kjørt før noe har kommet igang. Det største problemet tror jeg imidlertid er hvordan det hele skal bli satt igang. Hvor skal initiativet komme fra? For utdanningsinstitusjonene er det vanskelig å gå inn for økt grad av arbeidsdeling uten å måtte gå mot noen av sine egne. For storbypolitikerne er det vanskelig uten å bli tatt for å være mot levende distrikter. For distriktspolitikerne uten å bli tatt for å være trangsynte lokalpolitikere.

Det nærmeste jeg kommer et svar er at jeg tror initiativet i første omgang må komme fra universitets- og høgskolesektoren selv. Noen må evne å prioritere. Tørre å tråkke både sine egne og andre litt på tærne. Innse at alle ender opp som taperne hvis alle vil ha alt. Med samkjørte krav og en helhetlig plan bør alle muligheter være åpne for at universitetene- og høgskolene kan bli en viktig aktør og premissleverandør i politikken.

Minnestund for Kanchan Karki

Tok fri i ettermiddag for å være tilstede på minenstunden etter UMB-student Kanchan Karki som ble drept av et lynnedslag tidligere i sommer. Som alltid hyggelig med en tur innom UMB, men bør prøve å finne en litt hyggeligere anledning neste gang. Har tidligere jobbet sammen med Kanchan og pratet mye om stort og smått, så det var en enkel prioritering.

Kanchan var en fantastisk hyggelig fyr, og minnestunden sto på alle måter i stil. Mange nepalesere, noen ansatte, et par fra studentstyret og noen andre hadde møtt opp. Den offisielle talelisten bestod av Bishal, en kamerat av Kanchan, instituttleder ved IØR og rektor Knut Hove. Av Bishal og kameraten fikk vi en rask innføring i nepalesiske tanker og tradisjon rundt livet og døden, ideer som absolutt er verdt å tenke mer på. Skal ikke bevege meg for langt inn i den spirituelle eller kvasi-filosofiske verden her, men det kan nok tenkes at vi i vesten hadde hatt et og annet å lære der. Etter at det offisielle programmet var over sa sønnen til kameraten til Kanchan, som både hadde vært med under fotballkampen, det fatale tordenværet og alt som skjedde etterpå, noen ord. Utrolig tøft av en gutt i barneskole-alder både språket, anledningen og antallet tilhørere tatt i betraktning. Noe utilsiktet ble det meg som fikk avslutte det hele med noen ord på vegne av norske studenter, og noen ord om hvordan jeg vil huske Kanchan. Jeg vil huske Kanchan som han som alltid smilte.

12.08.2009

Likestilling snudd på hodet

De siste dagene har jeg jobbet mye med et utkast til høringssvar om et forslag til endringer i "Forskrift om tilskudd til frivillige barne- og ungdomsorganisasjoner". Det høres ganske trøtt ut, men jeg er heldigvis enkel å engasjere. Forslaget til endringer har bakgrunn i en sak hvor Frelsesarmeens Ungdom først ble nektet statsstøtte for 2009 grunnet diskriminering av homofile, for så å få medhold på en klage til Barne- og likestillingsdepartementet.

Til nå har den eneste tillatte formen for diskriminering blant frivillige barne- og ungdomsorganisasjoner vært diskriminering av homofile i organisasjoner knyttet til ulike trossamfunn, så lenge dette gjøres på "riktig måte". Min logikk tilsier at problemet her er at religiøse organisasjoner med loven i hånd kan motta statsstøtte og fortsatt diskriminere homofile. Barne- og likestillingsdepartementet har imidlertid et ganske annet syn på saken. Problemet er ikke at homofile kan diskrimineres, men at ikke andre også kan det. Det er jo åpenbart diskriminerende å ikke få lov til å bli diskriminert! Hva med kvæner, kvinner eller bergensere? Skal ikke de også få lov til å bli diskriminert? I det hele tatt er det vel også diskriminerende at det kun er religiøse organisasjoner som får lov til å diskriminere. Hva hvis et skolekorps har lyst til å diskriminere, eller et ungdomsparti gjør alvor av Paulus ord om at kvinner skal tie i forsamlinger? Nei, alle bør være likestilt når det kommer til muligheter for å diskriminere eller bli diskriminert.

Kontrollfunksjonen for når diskriminering kan tillates og ikke er foreslått å være hvorvidt "forskjellsbehandlingen er nødvendig for å oppnå et saklig formål, og som ikke er uforholdsmessig inngirpende overfor den eller de som forskjellsbehandles". Dette er, som rett er, begrunnet med at det fortsatt må være mulig med kor som sølvguttene, rene jentelag i fotball etc. Jeg mener dette er en sammenblanding av to forskjellige ting. De foregående eksemplene er organisasjoner som kun henvender seg til én gruppe, og som gir alle medlemmer like muligheter. Det endringsforslaget har til hensikt å også åpne for er organisasjoner som henvender seg til flere grupper, for så å gi ulike muligheter.

Forslaget føyer seg inn i en lengre rekke lovendringsforslag hvor religionsfrihet blir satt opp mot likestilling, og nå også til og med likeverd(!). "Hensynet til trossamfunnets religionsfrihet og autonomi må avveies mot hensynet til likestilling og likeverd for kvinner og homofile." Dette er skumle tanker. Innebærer dette at Staten nå faktisk skal kunne betale mennesker for å rangere andre mennesker på bakgrunn av ymse ideer de måtte få for seg? Kravene for å opprette nye religioner er, for så vidt helt berettiget, ikke veldig strenge. At forslaget er forsøkt tonet ned ved å gjøre det generelt for alle typer organisasjoner gjør det ikke mer spiselig, snarere tvert imot.

Jeg mener en bevegelse mot en generell tillatelse til å diskriminere er feil vei å gå. Det bør så absolutt være mulig med et generelt forbud, for så å ta inn unntak i de tilfellene hvor det er åpenbart at dette er både urimelig og lite formålstjenelig. Dette vil for eksempel vil være tilfellet ved ulike former for positiv særbehandling.

Å få statstilskudd er ikke og bør ikke være noen universell rettighet. Religioner er vel og bra, men det er ingen automatisk kobling mellom religionsfrihet og statstilskudd. Man bør ikke få hjelp av Staten til å diskriminere eller til og med klassifisere mennesker som mindreverdige.

Så var jeg også en del av bloggverden

Så var jeg til slutt på nett med en blogg jeg også. Både har vært og er fortsatt noe skeptisk til dette, men ettersom mulighetene mine til å spre om meg med hva jeg mener om stort og smått i trykte medier har blitt langt mindre de siste månedene så presset det seg på.

Skjer mye spennende for tida, ikke minst er det et stortingsvalg som nærmer seg med stormskritt. Å komme opp med ting å skrive om burde derfor gå greit, så får heller spenningsmomentet være hvorvidt tida strekker til. Kommer i utgangspunktet til å prøve å oppdatere daglig, så blir det spennende å se hvor lenge det holder.