30.07.2010

Miyajima

Miyajima er en øy litt utenfor Hiroshima, og framholdes ofte som et av Japans mest naturskjønne steder. Øya er også kjent som et svært up-market feriested for rike fastlandsjapanere, med et prisnivå på overnatting deretter. Jeg sjekket prisene på et par Ryokan (tradisjonelle japanske hoteller) før jeg reiste, og det ene klarte å ta hele 80 000 yen (ca 5700 kroner) for frokosten. Utrolig betalingsvilje blant japanere hvis de vet de får det som er ansett som det beste. For min del ble det derfor overnatting på sovesal på et hostell 10 minutters ferjetur fra selve øya.

Jeg er i utgangspunktet ikke veldig begeistret for hverken hosteller eller sovesaler. Sovesaler fordi jeg sover lett, og hosteller fordi de som regel er fulle av backpackere. Sist jeg sov på sovesal var i romjula i Marokko, da i 3500 meters høyde i samme rom som rundt 40 andre. Fra de to nettene vi var der er det jeg husker best at jeg ikke fikk sove, og nest best at jeg hadde en fight med en spanjol eller italiener eller franskmann om vinduet (det eneste til rommet) skulle være åpent eller ikke. Jeg åpnet det, han lukket det, jeg åpnet det, han lukket det, og slik holdt vi på. Tror ikke noen av oss sov. Problemet mitt med backpackere er at de så å si alltid enten er alt for mye eller alt for lite av noe, og aldri sånn passe midt på treet. (Sikkert en anelse stein i glasshus det her, men det får gå.) Jeg har møtt på to typer backpackere, de som fester om natta og sover om dagen, og de som er såååå spirituelle, kulturelle og åpne, og synes alt er fascinating. (Mathias Faldbakken har ødelagt ordene fascinerende og fascinating for meg for all tid.) Jeg skjønner ikke at noen gidder å reise jorda rundt for å drikke og sove (jeg gjør det enda mindre om vinteren, men lite nok om sommeren også), men har om mulig enda mindre sympati for de som er buddhister en dag, shintoister en dag, og hopper på den nærmeste med dreads og didgeridoo så fort sola går ned. Men har man ikke noe valg så har man ikke noe valg, så et par netter hostell og sovesal skal alltids gå.

Miyajima levde etter min mening opp til forventningene. Om den også levde opp til ryktet har jeg sett for lite av Japan til å svare på. Et par fantastiske templer og bratte fjell med flott japansk lønn, bregner, masse svære steinblokker og diverse halvtamme dyr. Det høyeste fjellet på Miyajima heter Mt. Miso, og er cirka 540 meter, med et godt utvalg av stier opp i tillegg til en taubane. Japanere er veldig glade i taubaner, og det finnes ikke mange fjell av betydning, de er i så fall enten aktive vulkaner eller hellige, som ikke har en taubane på seg. Jeg startet på en av de merkede stiene, men fant etter hvert en mindre avstikker jeg fulgte oppover. Selv om jeg synes jeg har begynt å bli godt aklimatisert er 500 høydemeter motbakke, dels ganske bratt, i 35 - 36 grader noe som merkes. Jeg hadde ikke med meg mer enn 1/2 liter vann, det ble i knappeste laget, men det gikk. Utsikten fra toppen skal være fantastisk i klarvær, men det var det ikke på noen måte, så jeg begynte ganske kjapt på turen ned igjen. 

Miyajimas mest berømte sted, og et av Japans mest fotograferte steder, er en rød portal, såkalt torii-portal, i sjøen uttafor Miyajima. I påvente av solnedgang og litt action på himmelen rundt torii-portalen ble jeg sittende på en benk og se på søte små japanske kjærestepar som vimset hit og dit. Hadde også en lengre prat med en gammel dame mens jeg ventet. Ingen av oss skjønte nok et kvekk av hva den andre sa, jeg prøvde etter hvert en av mine tidligere læreres tips om å gå over til høy nordmørsk ("alle skjønner nordmørsk, hvis ikke snakker du ikke høyt nok"), uten at det så ut til å hjelpe stort. Må være nordmørsken min som er for dårlig. Uansett var det hyggelig, og begge både smilte og nikket, og bukket en hel masse når hun måtte gå. Til slutt ble det solnedgang, jeg fikk tatt en skokk med bilder, og jeg fikk kommet meg på ferja til hostellet og de unormalt behagelige backpackerne igjen. (Må ha vært det at mesteparten hadde trillekoffert, ikke ryggsekk, som gjorde utslaget) 

Hiroshima

Vært tre hele dager i Japan nå og begynner så smått å få aklimatisert meg. Temperaturen er så å si den samme, i overkant av 35 grader, men jeg har blitt flinkere til å drikke og skrudd ned tempoet et par hakk, så det går greit.

Første hele dag ble tilbragt i Hiroshima. Av naturlige grunner kan ikke Hiroshima skilte med noen sjarmerende gamleby, gamle templer eller lignende som man gjerne finner i Japanske byer, men stedet har en desto mer dramatisk nyere historie å by på. Så godt som alle Hiroshimas severdigheter er knyttet til atombomben, og dette virker også til å prege turistene som kommer. Hoveddelene av atombombeminnesmerkene er en minnepark med ymse monumenter, A-domen, kanskje verdens mest fotograferte ruin og nå også på UNESCO-lista og et museum om Hiroshima og hvorfor atombomer er en dårlig idé.

Minneparken ligger på den norlige delen av en liten øy, og nordspissen av denne var i utgangspunktet siktepunktet for bomben. Den traff et par hundre meter lenger øst, men til å være sluppet etter manuelt visuelt sikte var det etter sigende så nær blink som mulig. Minneparken er, på mange måter ganske typisk japansk, en forholdsvis lavmælt affære. En granittportal med et skrin hvor en protokoll med navnene på alle kjente omkomne ligger, en flamme som skal brenne til alle atomvåpen er tilintetgjort, en statue tilegnet barna som omkom, en gravhaug med et lite tempel hvor asken etter de titalls tusen som ikke var identifiserbare ligger, og noen få andre minnesmerker er spredt rundt, ellers en ganske ordinær park. Men det holder i massevis. Stedet og historien er spesielt nok i seg selv. A-domen er det ikke stort å si om, utenom at det er utrolig at den sto igjen. Senteret for bomben var snaut to kvartaler unna, og alt annet i en kilometers omkrets lå flatt, så hvordan den ble stående er helt utrolig.

Der parken og A-domen er lavmælte tar museet desto hardere i. Å si at det ikke har en klar agenda vil være å lyve, men agendaen er både ærlig og prisverdig, og museet lykkes svært godt. For den nær symbolske summen av 50 yen(ca. 3,60 kr) får man en hard og usensurert skildring av hvilke ødeleggelser og lidelser bomben forårsaket, både der og da og i mange år seinere. Og det til og med på engelsk. Litt overraskende på meg, bl.a. etter å ha sett litt av hva som finnes av krigsminnesmerker i Tokyo, legger ikke museet stort i mellom når det skildrer hvilke overgrep japanerne begikk både i Kina og mot kinesiske og koreanske krigsfanger og fremmedarbeidere, og til dels også egen befolkning. Jeg kan klart for lite om dette til å være helt sikker på at det ikke er tatt snarveier, men det kommer veldig tydelig fram at Japan ikke på noen måte var uskyldige eller noen som bare tilfeldigvis ble involvert i krigen. 

Det som også kommer veldig klart fram, og som nok er det som gjorde størst inntrykk på meg, er prosessen i forkant av bombingen. Hvorfor Hiroshima ble valgt og hvorfor bomben ble sluppet når den ble, er alt grundig dokumentert. Her levnes vestmaktene liten ære. Hovedkriteriet for valg av slippsted var at dette måtte ha en tre-kilometers radius av bybebyggelse. Videre måtte stedet ikke ha vært utsatt for videre bombing tidligere i krigen. Begrunnelsen for dette var at man på den måten best fikk studert bombens virkning. Altså en test under helt realsitiske forhold. Av en eller annen grunn ble det også bestemt at befolkningen ikke skulle varsles i forkant. På samme måte argumenteres det for at avgjørelsen om bombingen og slipptidspunktet hovedsaklig var bestemt av ønsket om å gi amerikanske skattebetalere noe igjen for alle pengene investert i Manhattan-prosjektet, og dels for å posisjonere seg i forhold til Sovjet. Oppsummert ble altså noen hundre tusen japanere og koreanere (ca 10% var koreanere) sprengt i filler for å teste et våpen amerikanske skattebetalere syntes begynte å bli for dyrt, og for å skremme Sovjet litt i samme slengen. Jeg håper virkelig at det hele var litt mer nyansert, men uansett om det er snev av sannhet i det eller ikke så holder det i massevis for meg.

Siste del av museet viste ødeleggelsene, skadene og ettervirkningene. Denne delen var kort og greit forferdelig, med detaljerte bilder, klær, hår og negler fra etterlatte, dels smeltede leker... Noe av det kanskje mest spesielle, om med unntak av en klokke det eneste i museet jeg kan huske å ha sett før, var en del av en trapp og en søyle med "skyggen" etter et menneske. Trappa og søyla var fra en bank nær sentrum for bomben, og skyggen mest trolig etter en som satt og ventet på at banken skulle åpne. Tankene mine gikk umiddelbart til Professor Xavier i X-men 3, men her var det ikke noen Hollywood-filmteam tilstede.

Etter en lang og ikke særlig oppløftende dag var det på tide å komme seg mot Miyajima og hostellet jeg skulel bo på de neste to nettene. Prøvde meg på en slags lokal spesialitet på et spisested nær togstasjonen på veien dit, byggpannekake med nudler, kål, bacon, makrell, speilegg og masse soyasaus. Smakte i og for seg helt greit, men hadde ikke skadet å hatt det litt mer adskilt, og var uansett litt rart å spise pannekake med pinner.

29.07.2010

Japan

Et par år etter forrige gang har jeg til slutt fått tid til en ny tur til Japan. Januar 2006 var jeg i Japan for å stå på ski (http://hvitedrommer.no/index.php?nr=7), og landet gav absolutt mersmak.

Japan er en underlig kombinasjon av ganske eksotisk, veldig trygt og så å si alltid veldig, veldig anderledes. Alfabetet er forskjellig, få kan engelsk, maten (kanskje med unntak av plain sushi) er helt ukjent, men likevel er det meste greit forståelig, og det fungerer stort sett vel så bra som alt man er vant med hjemmefra. Den andre store fordelen med Japan er at de har hva jeg tør påstå er verdens best fungerende kollektivtrafikksystem. Det er ikke spesielt billig, hurtigtoga overgår greit NSB på pris, men det går busser, båter eller tog så å si over alt mer eller mindre alltid, ting kommer i tide, er framme i tide, og det er aldri noe problem å komme seg på rett tog eller buss.

Sist fløy jeg til Tokyo, for så å reise vest og nordover etter snø. Tokyo er en by jeg absolutt vil tilbake til, men det er greit å få til i f.eks. en påske, så når jeg hadde nesten tre uker ville jeg bruke disse på noe annet. Jeg fløy derfor til Fukuoka, ganske langt sør i Japan, med plan om å først dra litt nordover, for så å dra ut til en øy sør for "fastlandet". Turen ned tok ca. 22 timer, med lengste strekk på 11 timer fra Frankfurt til Tokyo. Jeg hadde en plan om å omgå jet-lag ved å trekke ut reisedagen, for så å legge meg til normal tid etter lokal tid. Dette gjorde første dag veldig lang, nær 30 timer, men med Jason Bourne-marathon på flyet (alle tre i strekk), og en temperatur som ikke akkurat innbød til å sovne under transit-ventinga i Tokyo, gikk det på sett og vis greit, og det virket til å fungere bra. Sov i hvert fall godt første natta.

Det første som slo meg denne gangen var at det tydeligvis er stor forskjell på tidlig januar og seint juli hva temperatur angår. Når jeg landet i Tokyo var det 39 grader, framme i Fukuoka var det nede i 36, men da var klokka halv elleve om kvelden, og neste morgen i Fukuoka var det 38 grader og styrtregn. Jeg skulle rett videre til Hiroshima, og det var like greit.

De raskeste togene i Japan heter Shinkansen Nozomi Super-Ekspress, og de lever virkelig opp til navnet. Akselerasjonen ut fra stasjonen kjennes, det samme når maksfart er nådd og føreren slipper opp på gassen. Sist jeg var i Japan gjorde jeg unna er 600 kilometer tur på godt under tre timer, denne gangen fikk jeg ikke sjekket distansen, men snittfarta var nok noe av det samme. En time etter at jeg gikk på toget i Fukuoka var jeg framme i Hiroshima.

Oppdateringer følger...