02.08.2010

Osaka 2

Siste kveld i Osaka nå, og det er i og for seg greit. Osaka har vært en ok by, og en dose japansk urban galskap var absolutt noe av det jeg reiste hit for, men kombinasjonen av all lyden, lysene, folkene og varmen blir slitsom i lengden. Sentrum av Osaka er også så å si fritt for grøntområder. Det er kilometer på kilometer med hus og betong og vei i alle retninger, så det er vanskelig å få slappet skikkelig av.

I Osaka har jeg bodd på et typisk japansk såkalt business-hotell. Dette er enkle og upersonlige hoteller med latterlig små rom, men de har fordelene av at de finnes over alt, de er relativt billige, de har aircondition og de har internett. Spesielt for folk som reiser alene kommer de svært godt ut prismessig da det vanlige er å betale per person og ikke per rom. Når man er sliten og trøtt og smålei etter å ha vasset i folk hele dagen er det også ganske behagelig å ha et nøkkelkort og kunne låse seg inn på sitt eget rom uten å måtte omgås en haug med overhyggelige og høflige folk. Det kanskje mest karakteristiske med business-hotellene, og en ting som går igjen for samtlige, er badet. Dette er ett stykk stor plastboks som antakelig er masseprodusert et annet sted og så bare heist på plass, og som inneholder et toalett av den japanske typen med varme, vasking, av og til radio m.m., en vask og et lite badekar, ofte presset inn på rundt 3 kvadrat.  

For å få en pause fra Osaka-kjøret dro jeg i går en tur til Nara, japans første hovedstad. Nara ligger rundt 40 minutter uttafor Osaka med tog. Nara har en lang rekke severdigheter, hvorav fem eller seks er på UNESCOS verdensarvliste. I Japan er også Nara kjent for sin hjortstamme, som er erklært for "National treasure" i Japan, og derfor kan herje rundt i sentrum akkurat som de vil. Nara var den perfekte avkoblingen fra Osaka, og på de fleste måter det stikk motsatte. Overraskende få mennesker (i hvert fall på formiddagen), store parker med store trær og skygge, og gamle bygg i mosedekket stein og mørkt treverk. Nara-hjorten var så å si over alt, og mange japanere kan prise seg lykkelige for at de var svært tamme og vant til det aller meste. I møte med hjorten i Nara (og på Miyajima for den saks skyld) blir det ganske åpenbart at mange japanere ikke akkurat er vant med natur. Til tross for at det på skilt ble advart om at "the deer are wild animal, and might act uncivilised even without prior notice" så jeg flere tilfeller av folk som plasserte barna sine på ryggen av relativt store hjort (med enda større gevir) for å ta bilde. Heldigvis oppførte hjortene i disse tilfellene seg svært sivilisert, og alt gikk bra.

Severdighetene i Nara er stort sett templer. Etter å ha vært turist i Japan i cirka en og en halv måned tilsammen begynner jeg å ha sett en god del templer, og jevnt over (med fare for å virke både overfladisk, ukultivert og det meste annet som ikke er bra) synes jeg det er mye det samme det går i. Det er Buddha-statuer (Buddhistiske templer), rødmalte porter (Shinto templer), lanterner, treverk, det meste er ganske gammelt, og det er det. Det blir litt som å se forskjellen på to tilfeldige kirker i Norge. For å virkelig se forskjellene trengs det nok både interesse og kunnskaper langt ut over det jeg har. Heldigvis finnes det noen som virkelig skiller seg ut, og spesielt det ene i Nara sorterer så absolutt i denne kategorien. Todai-Ji tempelet er et av UNESCO-stedene, og kjent som verdens største trebygning og for å inneholde hverdens største innendørs Buddha-statue. Selve tempelet er ett stort rom som måler cirka 60 ganger 50 ganger 50 meter, mens Buddha-statuen var 23 meter høy. Her høres det kanskje bare ut som tall, men det var kort og greit helt enormt, og utrolig imponerende. Det ble heller ikke mindre imponerende av at Buddha-statuen var rundt 1200 år gammel, og hadde stått der den stod nå siden da. På alle måter et must å få med seg hvis en skal til Nara. 

I dag har jeg tilbragt formiddagen i akvariet i Osaka, og ettermiddagen på shopping i et par store og herlig kjølige kjøpesentere. Jeg var på et akvarie i Dusseldorf tidligere i år, og fikk en ganske grundig gjennomgang av fiskene i naturhistorisk museum i Dublin tidligere i sommer, så jeg mener egentlig jeg har mitt på det tørre når det kommer til fisk, men akvariet i Osaka var listet som den største severdigheten i Osaka på alle lister jeg fant, så jeg måtte en tur innom. Akvariet var på alle måter verdt besøket, og svært underholdende. Framfor undervisning og kunnskapsformidling, som akvariet i Dusseldorf satset hardt på (bare synd alt stod på tysk), var det her det spektakulære som gjaldt. Det var store fisker og fargerike fisker, otere, sjøløver og delfiner. Akvariet var lagt opp som en slags Stillehavs-rundtur, hvor de hadde gjenskapt ulike naturmiljøer fra arktis til antarktis via regnskog, frie vannmasser, dyptvann m.m. Det uten tvil mest spektakulære var en 12 meter lang hvalhai og ei djevelrokke som ikke var veldig mye mindre. En annen ting som var imponerende var dypvannsakvariet med kongekrabber. Til tross for mye folk (overraskelse), og veldig mye høylytte småbarn, var akvariet en kjempeopplevelse.  

En ting som har blitt mye lettere siden sist jeg var i Japan er å få tak i penger. Japan har lenge vært beryktet for å ha vært et så å si rent kontant-samfunn, og japanske minibanker for å ikke ta vestlige kort. Sist jeg var i Japan var det så å si umulig å få betalt noe som helst med kort, og for å få ut penger måtte jeg som oftest (med unntak av på flyplassen og togstasjonen i Tokyo) inn på større postkontor (i åpningstiden). Resultatet av dette var at jeg til en hver tid ble gående med veldig mye kontanter. For japaner skulle dette være helt vanlig, og respektable voksne japanere pleide visstnok alltid å ha med seg tilsvarende 5000 nok i kontanter, pluss tilsvarende 50 000 nok hjemme, men for meg var det rart og skummelt. Selv om japan både føles trygt og er trygt kan ting mistes. De siste 2,5 årene må det ha skjedd en voldsom utvikling inne dette, for nå har jeg både kunnet bruke de minibankene jeg har villet, og butikkene jeg har prøvd å bruke kort i har til og med hatt automat hvor jeg har måttet slå inn kode. Om dette skyldes at kort med chip har kommet til Norge vet jeg ikke (overrasker meg ikke hvis det egentlig er det som er årsaken), men det er uansett en voldsom forbedring.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar