06.08.2010

Yakushima

I dag har jeg kommet meg over til turens siste ordentlige mål, Yakushima. Jeg skal ikke skryte på meg å være sjøsterk, så jeg gledet meg ikke akkurat til ferjeturen fra Kagoshima. Fire timer i mer eller mindre åpent hav med hele Stillehavet på utsiden hørtes unektelig skummelt ut. Heldigvis gikk det overraskende greit. Veldig morsomme skyer, og en svært fotogen kystlinje som ble stadig lenger borte sørget for at halve turen var gått før jeg hadde hatt tid til å tenke på noe annet enn å ta bilder.  

Yakushima er en øy cirka ti mil sør for det japanske "fastlandet" (Honshu, Kyushu og Shikoku). Yakushima er kjent for bratte, høye fjell, gammel skog og en tidvis vanvittig klimagradient. Lavlandet er sub-tropisk og kjempefrodig med diverse typer palmer og planter jeg kjenner best fra mini-utgaver i norske vinduskarmer, mens toppene ofte er snødekte fram til påske. Øya var tidligere hovedleverandør av store, tykke trær til statuer og templer og slikt, men er nå for det meste vernet. Noen trær klarte imidlertid å snike seg unna å bli tempel, og verdens elste sedertre, ca. 8000 år gamle Jamon-sugi, vokser på øya. På grunn av beliggenheten og de høye fjellene er øya også japans våteste sted, med registrerte årlige nedbørsmengder på over 10 000 millimeter.

På Yakushima bor jeg på ungdomsherberge (funnet ut at det er et bedre ord enn hostell) igjen. Dette ligger ganske langt utti ingenting, men det passer meg bra. Planen her er å slappe mest mulig av før en hektisk hjemtur og så mer eller mindre rett på jobb. De vanlige festmenneskene og hippiene er byttet ut med en miks av japanske skolebarn og japanske dykke-entusiaster. Sliter derfor litt med å være veldig sosial, men skolebarna sørger for plenty med liv uansett. I dag har de tydeligvis vært ute og funnet biller, og dratt dem med seg tilbake i små pappesker. Nå er det bille-race på bordet, bille-race på gulvet og bille-race i gangen. Billene sliter med at gulvet er i overkant glatt, men det virker som om de gjør sitt beste likevel.

Mange japanske småsteder har tydeligvis et veldig sterkt ønske om å være kjent for noe, og på en eller annen måte unike. Dette er vel litt det samme som småsteder i Nord-Amerika også driver med, men her nøyer man seg ikke med å være unik i delstaten eller landet, her er det verden som gjelder. Heldigvis er det mye å velge i hvis en ønsker å være unik. Tidligere på turen har jeg vært innom stedet med verdens største sleiv til å røre i ris med (den var cirka seks meter lang og to meter brei, det mest imponerende var egentlig at den var laget av ett stykke tre) og stedet med verdens største redikker, og tidliger i dag kjørte jeg jammen forbi stedet med verdens minste appelsiner også. Yeah! Et stykke lenger øst på øya ligger et sted kjent som verdens største produsent av flyvefisk-farse. Får se om det er nok til å lokke meg dit.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar