Takk til Japan for denne gang

Siste kveld i Japan, Fukuoka, og i morgen går turen hjemover. Tror nesten dagen i dag har vært den varmeste til nå, 34.2 grader kvart på ni om kvelden, så det skal igrunn bli bra å komme seg til litt kaldere strøk. I dag har jeg ruslag rundt i Fukuoka uten å sett på noe som helst av severdigheter, gjort unna litt småshopping som gjensto, og generelt tatt det med ro. Har også vært bra å fått i seg litt mer "normal" mat enn hva jeg har fått den siste uka. Japansk mat er ok den, mye av det er til og med ganske godt, men veldig mye er bygget opp rundt basisen misosuppe og ris, og for meg som ikke er vant med det blir misosuppe og ris tre ganger om dagen litt kjedelig i lengden.

Japan om sommeren har vært ganske annerledes enn Japan om vinteren, men har ikke på noen måte skuffet, og på mange måter bare vært enda mer spennende nå. Selv om jeg godt kunne klart meg med 5-10 grader kaldere, er det mer folk og mer liv over alt, mye mer lyd fra innsekter, mer blomster, og generelt flere ting som er veldig annerledes enn i Norge. Den store fordelen med Japan for meg er at man får alle fordelene med å være et eksotisk sted langt borte (kanskje med unntak av at alt er billigere), uten at man må stri med noen av de vanlige ulempene. Det kreves ingen vaksiner, alt kan trygt spises, vannet i springen kan drikkes (men i byene smaker det veldig klor), alt er rent og pent og fungerer som det skal, og man trenger egentlig ikke være redd for noe som helst. Jeg er ikke i tvil om at jeg følte meg langt tryggere i Osaka (og tidligere i Tokyo) selv om det var mørkt og jeg ikke ante hvor jeg var, enn hva jeg gjør en vanlig dag i Oslo (og jeg føler meg ikke spesielt utrygg i Oslo).

Den store utfordringen i Japan er språket. Japanere er jevnt over ikke gode i muntlig engelsk, og er som regel også både klar over det og flaue for det. Resultatet av dette er for det første at de forstår svært lite og knapt er i stand til å gjøre seg forstått, og for det andre at de ikke tør å prøve. Noe jeg har hatt stor suksess med her er å gjøre det veldig tydelig at jeg heller ikke har engelsk som morsmål. Majoriteten av utenlandske turister i Japan kommer fra engelsk-språklige land (veldig mange australiere), så hvis du ikke gjør noe for å avkrefte dette blir du automatisk tatt for å være engelsk-språklig, og da også skummel. Med å overdrive aksent, forenkle så mye som overhodet mulig, kutte ut alle ikke-meningsbærende ord og gjerne også nøle og dra litt på ting når man tar kontakt på engelsk pleier alt å gå greit. Som regel blir mange nok ord forstått til at ting løser seg, og hvis ikke finner de som regel fram penn og papir, som de er langt stødigere i engelsk med. Japanere er jevnt over også veldig begeistret for Skandinavia (tror nok de er det for de fleste land, kanskje med unntak av USA, Australia og Kina), og det blir som regel et forsøk på en liten prat om Skandinavia og Norge. Sist jeg var i Japan måtte jeg i sånne samtaler til stadighet avkrefte at Espen Bredesen var død, og dels beklage at ingen japanske medier hadde formidlet at han fortsatt var i live. Denne gangen har Espen Bredesen vært gammelt nytt, og et par forsøk på å forklare Norge via Espen Bredesen har blitt møtt med skuldertrekk. Denne gangen har jeg måttet ty til virkelige kjendiser som Frode Johnsen, Edvard Munch og Torstein Horgmo.

Høydepunktene fra denne turen er nok utvilsomt Hiroshima, Nara og Yakushima. Hiroshima var først og fremst veldig spesielt, vanskelig å beskrive, men et sted man absolutt bør ha vært. Nara var veldig omfattende, og besøket ble nok litt preget av varmen, men spesielt Todai-Ji var helt fantastisk. I Nara var det også en del steder som var stengt på grunn av oppussing, og to UNESCO-lista steder jeg ikke fikk kommet meg innom (bl.a. verdens eldste gjenværende trebygning, fra ca. år 700). Yakushima var helt ulikt "fastlands-Japan", med vill natur, ville dyr, lavere tempo og en mye mer avslappet stemning. Naturen på Yakushima var helt nydelig, og selv om severdighetene primært var trær i ulike former og størrelser, holdt det i massevis. Det største savnet mitt på Yakushima var en bil, sykkel eller et eller noe annet som hadde gjort det emr effektivt å komme seg rundt. Skiltingen var dårlig, ting tok tid og det var som regel ingen som kunne et ord engelsk å spørre, så å legge planer var ganske håpløst. Fordelen med dette er selvsagt at det fortsatt er mye igjen der å gjøre, og at jeg har gode grunner til å dra tilbake.

Turens store skuffelse var at jeg ikke fikk kommet meg innom Kyoto. Kyoto er uten snev av konkurranse det store stedet å se i Japan, og jeg er nok i ganske eksklusivt selskap som turist gjennom nesten to måneder som ikke har vært i Kyoto. Grunnen til at det ikke ble noe Kyoto-besøk var rett og slett at jeg ikke orket. Det var alt for varmt, og å haste rundt i hælene på en haug andre mennesker for å se fem dager i løpet av én eller to var rett og slett mer enn jeg orket. Blir nok en påsketur til Kyoto etter hvert.

I morgen har jeg en lang reisedag framfor meg. Regner med å ta første t-bane til flyplassen 05.50, så er det først til Tokyo Narita, så Frankfurt og til slutt Gardermoen. 16 timer og 5 minutter på fly, så det blir nok tid til et eller annet nytt film-marathon. Gleder meg igrunn til å komme hjem igjen (har et håp om 15 grader og overskyet), og så har jeg ei helg å komme til hektene på før det er i gang med en ny og spennende jobb.

Typhoon

Typhoonen var meldt å komme inn over Yakushima i løpet av natta, for så å forsvinne litt utpå ettermiddagen. Det var derfor med en viss skuffelse jeg våknet opp til relativt bra vær. Spiste frokost, salat av tang og bacon, ris, flyvefisk, gjæra brune bønner (noe forferdelige greier) og lit ymse annet. Fortsatt ingen typhoon. Lokalbussene gikk som normalt, og jeg tok turen til stranda jeg ikke hadde vært på dagen før i håp om at badeforholdene skulle være bedre der. Vel ute ved kysten var det åpenbart at noe var i gjerdet, bølgene var betydelig større enn dagen før (begynner nok nå å snakke fire meter) og selv om denne stranda lå innenfor en molo som tok av for det værste var bading utelukket. Vannet så ikke veldig fristende ut heller, med et godt belte drivved, tang, flasker og pimpstein som måtte forseres på vei ut fra stranda. Gikk derfor en tur litt utover langs kysten for å se på bølgene. Ble også sittende å se på en svært iherdig, men etter hvert lettere oppgitt taxisjåfør som tydeligvis ikke fant kundene sine, og derfor dro ut på tur til fots for å finne dem. Tror han gikk minst en kilometer hver vei mens han ropte "Taxi" og en del ting på japansk før han til slutt ga opp og kjørte sin vei.

Rundt lunchtid begynte det å skje ting. Som ofte ved større væromslag ble det først så å si vindstille. Vinden snudde så cirka 90 grader, og så var det hele i gang. Denne gangen var jeg godt forberedt og rakk faktisk å få på meg regntøy før jeg var klissvåt, men jeg kunne nesten like gjerne spart meg det bryet. Varmen var den samme, så svett og klam hadde jeg blitt uansett, og jeg var heller ikke i nærheten av å klare å stenge regnet ute. Om det best kan sammenlignes med å vaskes i vaskemaskin eller dusje i vindtunell vet jeg ikke, men tror nok det ligger et sted der. Så lenge jeg ikke gikk direkte opp mot vinden var det imidlertid ikke ubehagelig, snarere ganske gøy. Det var likevel ganske klart at utendørs ikke var noe værende sted, så jeg kom meg ganske snart på første buss (som faktisk fortsatt gikk) tilbake til ungdomsherberget.

Hovedkonklusjonen etter min første typhoon må bli at typhooner har et ufortjent dårlig rykte. Det var vått og det blåste mye, men likevel var det mest gøy. Her må det bemerkes at Yakushima tydeligvis er godt vant med typhooner og derfor innrettet etter at det kommer en del av dem i løpet av året. Bortsett fra at alle transportmidler til fastlandet var innstilt og at alle holdt seg innendørs fortsatte derfor alt som normalt, og hadde den kommet midt på natta hadde nok knapt noen lagt merke til den. I ti-tida på kvelden var det hele over, og vi kunne følge en oppsummering av dagens vær på den lokale værmeldinga. Typhoonen hadde kommet litt lenger nord-vest enn ventet, med hovedtyngden på sørlige Sør-Korea, men vi hadde blitt tilgodesett med vindstyrke på 32 m/s vi også. Den var nå ventet å fortsette nord-østover, og hvis det ene av de tre scenariene som ble presentert slår til kan det hende vi sees igjen i Fukuoka.

Yakushima 3

I dag var planen å dra til ei strand og slappe av der. Det finnes tre fine strender på øya, to på motsatt side av øya fra der jeg bor, og en et par mil lenger øst på sørsida. I går kjøpte jeg et busskort som gir to dagers fri reise med alle busser fra selskapet JR (buss-delen av det nasjonale jernbaneselskapet), og valgte derfor å dra til strendene som krevde mest mulig busskjøring. På den måten fikk jeg både mye for pengene og en veldig fin sightseeing-tur. Busskortet er for øvrig noe man absolutt bør kjøpe på Yakushima. Det koster 3000 yen (drøyt 210 Nok), og er mer enn spart inn på en tur fra nord til sør og tilbake.

Framme på stranda var det ikke akkurat strandvær. Temperaturen var på plass, men det blåste og duskregnet. I påvente av bedre vær gikk jeg en liten runde for å ta litt bilder, og hilste på en hel haug med gamle mennesker som jobbet i grønnsakshagene sine. At distriktene eldes og dør ut ser ikke ut til å være noe særnorsk problem. Selv om jeg tidvis synes det kan være vanskelig å anslå alderen på japanere er det ingen tvil om at det er svært mange gamle mennesker her. Etter en snau times tur hadde regnet gitt seg, og jeg la kursen mot stranda. Selv om vinden riktig nok hadde løyet noe, hadde bølgene på ingen måte roet seg, så planene om bading ble fort lagt på is. 2-3 meter høye bølger som bryter så å si i strandkanten blir i voldsomste laget for meg, det er vaskemaskin, ikke bading. Ruslet en tur på stranda, som på alle måter var veldig fin, og traff på en irsk-japaner som fikk oppdatert meg på at det var en typhoon som lå og lurte et sted mellom Japan og Kina som foret oss med regn, vind og store bølger, og at det først var ventet å roe seg om et par dager.

Mens jeg var ute og gikk var det en japaner som hoiet og vinket til meg. Som vanlig skjønte jeg fint lite av hva han ropte, men det var åpenbart at det var noe han ville vise meg. Framme hos ham fant jeg ut at han (og en svært ivrig hund) sto og så på en skilpaddeunge som etter beste evne forsøkte å karre seg ned til havet. Jeg visste at stranda var kjent for at havskilpadder la egg der, men hadde ingen anelse om når klekkingen var, og trodde uansett at det skjedde midt på natta, så det kom som en stor overraskelse. Det lille dyret sto virkelig på for å kave seg de snaue femti meterne ned til vannkanten, og fikk noen skikkelige rundturer i bølgene og opp igjen på land før den til slutt ble borte.

Etter å ha sett et par skilpaddeunger til kjempe seg ned til havet, inkludert en som gikk seg fullstendig vill mellom noen store steiner. For sistnevnte endte jeg ganske ufrivillig opp som skilpaddeekspert på spørsmålet om hvorvidt det var OK å hjelpe den eller ikke. Egentlig hadde jeg ikke peiling på slikt, men magefølelsen tilsa at de ikke skulle hjelpes. Etter å ha sett på hvordan den i over en halvtime kjempet seg rundt blant steiner og dype fotspor uten egentlig å komme av flekken, var det imidlertid vnskelig å holde seg kald og hard. Japanerne som også så på (hvorav ingen egentlig kunne engelsk) var åpenbart like i tvil som meg, men mente tydeligvis dette var noe jeg måtte vite, og henvendte seg derfor hele tiden til meg. Løsningen ble til slutt at vi fikk en liten gutt til å hjelpe den. Skilpaddeungen kom seg ned til vannet, og hvis den egentlig heller skulle dø enn å få hjelp kunne vi alltids skylde på «the stupid little boy».

Tilbake på ungdomsherberget var det mer prat om typhoonen. Det var årets første ordentlige, en snau måned før de egentlig skulle begynne, og ventet å passere det sørlige Japan i løpet av kommende natt og neste dag. Til typhoon å være var den visstnok foreløpig relativt mild og snill, men masse regn og vind på 30 m/s måtte regnes med. Tipset var derfor å skrinlegge alle planer for den kommende dagen, og håpe det gikk over fort. Det første passer meg svært bra, jeg har absolutt ingen planer for i morgen uansett. Det andre håper jeg virkelig også slår til. I overimorgen skal jeg med ferge tilbake til fastlandet, og da håper jeg for det første at ferja går, og for det andre at sjøen er relativt rolig.

Yakushima 2

Ungdomsherberget jeg bor på på Yakushima er på alle måter veldig japansk. Den store fordelen med dette er at alt er kjemperent og velholdt, at frokost og middag er inkludert i prisen, og at det også her er plenty med morsomme engelske skilt («Rinse the sink after you wash mouth» er nok favoritten). Ulempene er at det er mye tider og rare regler å forholde seg til, japansk bad, at jeg stort sett ikke aner hva jeg spiser og en del andre rariteter. Søppelsorteringa dras nesten like langt som på Hokkaido (hvor de f.eks. hadde fem ulike kategorier for bomull, avhengig av andel andre stoffer det evt. var blandet med), men det er i og for seg en bra ting. At badet (heldigvis untatt toalettene) er stengt mellom klokka ni og klokka fire og at alle lys slukkes klokka ti, føles ikke like fornuftig. Japansk bad vil kort og greit si at man ikke har vanlige dusjer, men noen lave sitte-dusjer man skal skylle seg i før man går oppi et stort og veldig varmt badekar. Er i utgangspunktet ikke overbegeistret for fellesbadekar som står med vannet i hele dagen løsningen, og badevann som her holdt 44 grader frister uansett ikke det minste. Heldigvis er det fullt mulig å skylle av seg en gang, for så å gjøre det et par ganger til, og da blir det cirka som en vanlig dusj, med unntak av at man sitter på en lav krakk. 

Til tross for at det ofte ikke er helt enkelt å si hva ting er, smaker maten stort sett ok, og jeg blir alltid god og mett. Til frokost i dag (delvis forklart på ettermiddagen) fikk jeg f.eks. to risballer (trekantet sak av sammenpresset «sushi-ris»), panert svinefilet, en halv stekt flygefisk, salat av gulerot og kål, litt ymse sylta grønnsaker og et hardkokt egg innbakt i ei fiskekake. Til middag var det sashimi av en eller annen hvit og litt rødlig fisk, en slags grønnsak, en panert hvit fisk, litt kylling, noe hvite greier jeg ikke aner hva var (glatte på ene siden, og med små tapper som minnet om mothaker på den andre), men som hadde OK konsistens og smakte som om de kom fra havet, noe gele med sorte prikker, noe jeg tipper var karamelisert søtpotet og noen panerte grønnsaker, i tillegg til de alltid tilstedeværende ris og miso-suppe. Jeg blir stort sett veldig mett, men på en ganske behagelig måte.  

I går var planen å gå en rolig liten fjelltur, før jeg skulle en mer omfattende fjelltur i dag. Turen ble på sett og vis rolig, men jeg fikk merke at det er lant opp til fjell på 1600 - 1800 meter når du starter så å si ved havnivå. Jeg hadde også ganske store problemer med å finne veien dit jeg skulle. All skilting er på japansk, som regel uten noen symboler som kan virke rettvisende, og uten noen gjennomført stil. Det eneste engelske kartet jeg har over øya er et veldig grovt og omtrentlig turist-kart, og det japanske kartet er hendig nok skrevet med et forenklet alfabet som ikke samsvarer med det de som har laget skiltene på øya har brukt. Ble etter hvert til at jeg droppa å planlegge hvor jeg skulle, gikk på, og tok ting som de kom. Den kanskje største overraskelsen var hvor rikt dyreliv det var på øya. Bare i løp av den første timen hadde jeg sett to hjort, fem aper, et par store rovfugler og en haug med firfisler. Dyrene her har i motsetning til hjorten på Miyajima og i Nara ikke skjønt at menneskene er deres beste venner og enkleste vei til mat, og har derfor en del hakk høyere personlig integritet. 

På rundt 1200 meter traff jeg på den største slangen jeg noen gang har sett uten et glass foran. Stor, svart og stygg som lå halvveis på tvers av veien. Tror ikke jeg tar i hvis jeg skriver at den var minst 2 meter lang. Jeg ble overrasket fordi jeg ikke trodde det fantes slanger på Yakushima, og spesielt fordi jeg ikke hadde sett en eneste plakat som advarte mot dem. Japan går USA en høy gang når det kommer til å advare mot ting som kan tenkes å være skummelt eller farlig, og slangen var i hvert fall skummel, så jeg synes absolutt jeg burde vært advart mot den. Etter å ha kommet meg over det verste sjokket gikk jeg over til å forsøke å få den til å flytte på seg, men det var lettere sagt enn gjort. Godt mulig grunnen til at jeg ikke hadde sett noen advarsler var at den var for lat til å gjøre noe som helst. Stein som landet 5 centimeter foran nesa på den frambrakte ingen reaksjon, først når jeg pirket i den med en lang pinne (veldig lang pinne, fordelen med god tilgang på bambus), fant den ut at det var en idé å flytte på seg.

Planen for i dag var å gå opp til et tre som heter Jamon-Sugi, verdens eldste sedertre, rundt 8000 år gammelt, for så å fortsette til en fjelltopp på ca 1900 meter litt lenger oppi lia. En misforståelse førte imidlertid til at jeg ikke rakk bussen (verten på ungdomsherberget sliter litt med forskjellen på fire og fem, og hadde fram til busstida konsekvent byttet om. Jeg tok derfor fire-femti for å være fem-førti, men dengng ei). Det ble derfor ikke noe 8000 år gammelt tre på meg, men jeg kom meg skikkelig tidlig opp. Benyttet timene jeg plutselig hadde fått til overs til å gå en tur langs kysten. Utrolig hvor mye forskjellig som egentlig vokser her. Har blant annet plukket både pasjonsfrukt og bananer fra trær og palmer i veikanten, og i dag gikk jeg forbi både ananas, papaya og kokkospalmer også. I tillegg kommer alle de tidligere nevnte stueplantene. Lokale bønder har også snappet lagt seg til den fine ordningen med å sette varer til salgs ut langs veien med en boks til å putte penger på. Både en enkel og praktisk måte å få tak i veldig veldig god frukt. Prisene er også mye lavere enn på "fastlandet", hvor frukt kort og greit er kjempedyrt (noe som sikkert skyldes at all frukten som selges utseendemessig er helt perfekt, og pakket inn i minst et lag med beskyttende skum, et lag plast og gjerne litt mer skum og plast også). En galiamelon (riktignok ganske stor, og helt kulerund) kan koste helt oppi 3500 yen (snaut 250 kroner), hvis den regnes som førstesortering.

Siden jeg ikke kom meg dit jeg egentlig hadde planlagt, tok jeg det som lignet mest som erstatning. En slags sedertre-opplevelsespark kalt Yaku-Sugi Land. Det høres absolutt ikke bra ut, men overrasket på alle måter positvt. Fire sløyfer av ulik lengde var tilrettelagt, som gikk innom en lang rekke store trær, over elver og litt hit og dit. I tillegg var det svært godt merket (utrolig nok til og med på engelsk) med navn og alder på trær, artsnavn på både trær og andre planter, og en del om historien til tømmerhogsten på øya. Jeg gikk den lengste sløyfa, og tok en liten omvei via en nærliggende fjelltopp på veien. Selv om det egentlig bare var tre etter tre etter tre som var severdighetene var skogen kjempefin, trærne stor og alt så massivt og mosegrodd og på alle måter vilt, at det rett og slett var en stor opplevelse.

Urutinert nok hadde jeg glemt å sjekke busstidene ned igjen, og endte opp med å komme ned til busstoppet ti minutter etter at den siste bussen for dagen hadde kjørt. Jeg måtte derfor ut på en et par kilometers gåtur for å komme til et busstopp på en annen rute. Der traff jeg på en veldig hjelpsom, men etter hvert gangske slitsom mann, som om ikke annet klarte å gjøre meg veldig stresset og forvirret. Først trodde han alle bussene for dagen hadde gått, og mente jeg måtte gå ned (16 kilometer), så ringte og styra han, så på bussruta jeg hadde med, stoppet et par biler, ringte litt mer og pratet i en walkie-talikie, alt tilsynelatende for å hjelpe meg. Problemet var bare at han ikke kunne et ord engelsk, og pratet i vei til meg på japansk, stilte en haug med spørsmål, ristet på hodet, nikket, viste tommelen opp og kjørte på med et voldsomt korpsspråk, alt uten at jeg hadde den minste anelse om hva som foregikk. Jeg prøvde så godt jeg kunne å smile, si hvor jeg skulle, og se det komiske i situasjonen, men slet med å nå fram med det siste. Dette var åpenbart ramme alvor. Til slutt kom det imidlertid en buss, tilsynelatende like overraskende på oss begge, og jeg fikk kommet meg et stykke nedover. Etter en liten mil måtte jeg bytte buss, og det ble en ny runde styr fordi jeg ikke hadde brukt tur-delen av billetten min, og nå hadde vært med på en retur. Denne gangen var det heldigvis ei som snakket godt engelsk i nærheten, og ting løste seg derfor greit, men det er neimen ikke mye som skal til før ting blir et voldsomt styr.

Nå har jeg både vannblemmer på et par tær og fått nok av trær for noen dager. Planen for i morgen er strand og kanskje snorkling, og så får jeg se om det er morsomt nok til en gjentakelse dagen etter. 

Yakushima

I dag har jeg kommet meg over til turens siste ordentlige mål, Yakushima. Jeg skal ikke skryte på meg å være sjøsterk, så jeg gledet meg ikke akkurat til ferjeturen fra Kagoshima. Fire timer i mer eller mindre åpent hav med hele Stillehavet på utsiden hørtes unektelig skummelt ut. Heldigvis gikk det overraskende greit. Veldig morsomme skyer, og en svært fotogen kystlinje som ble stadig lenger borte sørget for at halve turen var gått før jeg hadde hatt tid til å tenke på noe annet enn å ta bilder.  

Yakushima er en øy cirka ti mil sør for det japanske "fastlandet" (Honshu, Kyushu og Shikoku). Yakushima er kjent for bratte, høye fjell, gammel skog og en tidvis vanvittig klimagradient. Lavlandet er sub-tropisk og kjempefrodig med diverse typer palmer og planter jeg kjenner best fra mini-utgaver i norske vinduskarmer, mens toppene ofte er snødekte fram til påske. Øya var tidligere hovedleverandør av store, tykke trær til statuer og templer og slikt, men er nå for det meste vernet. Noen trær klarte imidlertid å snike seg unna å bli tempel, og verdens elste sedertre, ca. 8000 år gamle Jamon-sugi, vokser på øya. På grunn av beliggenheten og de høye fjellene er øya også japans våteste sted, med registrerte årlige nedbørsmengder på over 10 000 millimeter.

På Yakushima bor jeg på ungdomsherberge (funnet ut at det er et bedre ord enn hostell) igjen. Dette ligger ganske langt utti ingenting, men det passer meg bra. Planen her er å slappe mest mulig av før en hektisk hjemtur og så mer eller mindre rett på jobb. De vanlige festmenneskene og hippiene er byttet ut med en miks av japanske skolebarn og japanske dykke-entusiaster. Sliter derfor litt med å være veldig sosial, men skolebarna sørger for plenty med liv uansett. I dag har de tydeligvis vært ute og funnet biller, og dratt dem med seg tilbake i små pappesker. Nå er det bille-race på bordet, bille-race på gulvet og bille-race i gangen. Billene sliter med at gulvet er i overkant glatt, men det virker som om de gjør sitt beste likevel.

Mange japanske småsteder har tydeligvis et veldig sterkt ønske om å være kjent for noe, og på en eller annen måte unike. Dette er vel litt det samme som småsteder i Nord-Amerika også driver med, men her nøyer man seg ikke med å være unik i delstaten eller landet, her er det verden som gjelder. Heldigvis er det mye å velge i hvis en ønsker å være unik. Tidligere på turen har jeg vært innom stedet med verdens største sleiv til å røre i ris med (den var cirka seks meter lang og to meter brei, det mest imponerende var egentlig at den var laget av ett stykke tre) og stedet med verdens største redikker, og tidliger i dag kjørte jeg jammen forbi stedet med verdens minste appelsiner også. Yeah! Et stykke lenger øst på øya ligger et sted kjent som verdens største produsent av flyvefisk-farse. Får se om det er nok til å lokke meg dit.

Kagoshima

Etter en relativt lang, men likevel kjapp (ca 95 mil på fire timer, inkludert to togbytter) kom jeg fram til Kagoshima, som er byen flesteparten av ferjene til øyene sør for Japan går fra. Kagoshima er en halvstor (600 000 innbyggere), egentlig ikke spesielt spennende by, men jeg måtte innom, og for å være sikker på å komme på rett ferje la jeg inn en dags ekstra margin. 

Det jeg etter hvert har funnet ut er svært spesielt med Kagoshima er at den ligger svært nær en av japans mest aktive vulkaner. Minami-dake, som har hatt så å si sammenhengende utbrudd siden 1955, ligger ikke mer enn 5 kilometer fra sentrum, og sørger for en konstant askesky som litt avhengig av vindretningen kommer inn over sentrum. Kagoshima er derfor den klart skitneste byen jeg har vært innom i Japan, og fort også den skitneste byen jeg noen gang har vært i. På dager med "feil" vindretning, som det var den dagen jeg ankom, ser man tydelig asken som blåser gjennom gatene, og alt som ikke vaskes eller kostes mer eller mindre hele tiden blir skittent. De fastboende står på og vasker og koster, så det meste av butikker og gater ser OK ut, men parker, parkerte biler m.m. er alt dekket av et millimetertykt lag sort støv. Noen konsekvenser av dette er at veldig mange gater er overbygd (eneste mulighet for å ha åpne dører eller varer stående ute), størstedelen av bilene er grå (i motsetning til hvit som tydeligvis er motefargen på biler i resten av Japan), og at de aller fleste går med både paraply og briller eller solbriller, selv om det hverken regner eller er sol. I en turistbrosjyre blir det slått fast at "Kagoshima is a proof that man and volcano can co-exist peacefully" (usikker på om det er en omskrivning av Bush "man and fish", eller omvendt), men jeg er til nå ikke helt overbevist. Det virker unektelig litt upraktisk at alt blir skittent når det regner og at sorte støvskyer blåser rundt i gatene når det ikke regner.

Hotellet i Kagoshima er nok et typisk business-hotell, men dette er ikke med i noen større kjede. Det tydeligste tegnet på dette, og noe som har gått igjen på alle ikke-kjede overnattingsstedene jeg har bodd på i Japan er at det er veldig mange merkelig oversatte skilt (dette går for så vidt igjen mange andre steder også). Favorittskiltet mitt fra sist tur var "When you find the unidentified object, please report to ski staff" i alpinanlegget i Niseko. Tror nok det var mange turister som var spent på hva det uidentifiserte objektet egentlig var. På hotellet her har jeg kommet over noe som ligger an til å bli en ny favoritt; "You have better use this sponge to feel good when rubbing your back", på en slags klut på badet (den hardeste konkurrenten til nå på denne turen er ei t-skjorte i Osaka med skriften "I use codnom" (sic!)). Har ikke prøvd den ennå, men virker ikke som jeg har noe særlig valg. Hotellet kan ellers skilte med det minste badet jeg noen gang har sett, neppe over 2 kvadrat, fortsatt med både toalett, vask og badekar, og med den mest imøtekommende og service-mindede betjeningen jeg har vært borti. Det er alltid to i resepsjonen, og straks jeg kommer inn døra kommer den ene pilende til med nøkkelen og bukker, mens den andre løper bort til heisen, trykker den ned, trykker på etasjen jeg skal til, og bukker til heisdøra har lukket seg. De er også veldig pratsomme, men kan bare japansk, så det er begrensa hvor mye jeg får med meg av det. Prøver å nikke og smile og si "hai" (ja) og "arigato" (takk, unnskyld m.m.) så mye jeg kan, og virker som om det har fungert bra til nå. 

Etter at jeg gikk på en liten smell en lunch i Osaka (endte opp med usalta poppcorn med speilegg og kaviar, nam) har jeg holdt meg til ting jeg har visst hva har vært et par dager. I går fant jeg imidlertid ut at tida var klar for noe skikkelig japansk igjen, og kjørte på med sushi-biter fra en meny jeg ikke forstod noen verdens ting av. I likhet med de gangene tidligere jeg har spist sushi i Japan ble det også denne gangen tidvis litt mye av det gode, fikk bl.a. en hel liten blekksprut og noe gjennomsiktige greier jeg ikke aner hva var, men som var seigt og smakte salt. Jeg fikk ned det meste, blekkspruten og ei småsild(?) med skinn og bein fikk ligge igjen, men det måtte en god del øl til for å få alt sammen ned. Den store fordelen med mat i Japan er imidlertid at selv om ting tidvis kan være veldig rart, så vet de hva de driver med og alt er ferskt og hygienisk og bra. Jeg har ennå ikke vært i nærheten av å være så mye som småuggen etter å ha spist noe i Japan, og det uten at jeg har brydd meg med regler for hva en skal spise og bare ting en kan skrelle og ikke isbiter og ikke salat og ikke ting på gata osv. Er nok det med japanere som svært kresne forbrukere som går igjen her også.

I dag har jeg endelig fått kjørt lokaltog. Turen gikk til et lite sted som heter Ibusuki en time sør for Kagoshima. Ibusuki er kjent for å være det eneste stedet i verden som tilbyr naturlige damp-sandbad, men jeg syntes det var varmt nok som det var så jeg sto gladelig over. Fikk meg en veldig fin tur langs kysten isteden, rundt en død vulkan som nå var blitt ekstremt overgrodd med alle mulige slags planter (inkludert banan-palmer) og fungerte som hjemsted for masse ørn (eller en annen slags stor rovfugl). Underveis ble jeg også utsatt for noe av den mest voldsomme regnskuren jeg har vært borti. Fra ingenting var det på to minutter mørkegrått og striregn og kjempemye vind. Jeg hadde med meg regnjakke, men ble så våt før jeg rakk å ta den på at jeg ikke tok meg bryet med det, og det var uansett så varmt at det ikke spilte noen rolle. En halvtime seinere var det over, og to flotte regnbuer dukket opp på himmelen. En liten time seinere var jeg like tørr igjen. Fikk også tatt et mer tilsiktet bad i sjøen, det første i år, men det var ikke på noen måte så forfriskende som jeg hadde håpet på. Vet ikke hvor varmt det egentlig var, men det føltes ikke som om det var noen stor forskjell mellom å være i vannet og å være på land.

I morgen går forhåpentligvis turen ut til Yakushima. Sleit litt sist jeg reiste med ferje i Japan, tok minst en halvtime med blaing i lommeparlør og guidebok før jeg fikk kjøpt billett (og fant ut at det vi missforstod hverandre på var om jeg ville betale kontant eller med kort), men tror ferja her er langt mer brukt av turister, så det bør gå greit. Gleder meg skikkelig til Yakushima, har sett en del bilder derfra og det ser helt fantastisk ut. Har også et lite håp om at det å komme seg et lite stykke ut i Stillehavet skal gi kjølig og god vind.

Osaka 2

Siste kveld i Osaka nå, og det er i og for seg greit. Osaka har vært en ok by, og en dose japansk urban galskap var absolutt noe av det jeg reiste hit for, men kombinasjonen av all lyden, lysene, folkene og varmen blir slitsom i lengden. Sentrum av Osaka er også så å si fritt for grøntområder. Det er kilometer på kilometer med hus og betong og vei i alle retninger, så det er vanskelig å få slappet skikkelig av.

I Osaka har jeg bodd på et typisk japansk såkalt business-hotell. Dette er enkle og upersonlige hoteller med latterlig små rom, men de har fordelene av at de finnes over alt, de er relativt billige, de har aircondition og de har internett. Spesielt for folk som reiser alene kommer de svært godt ut prismessig da det vanlige er å betale per person og ikke per rom. Når man er sliten og trøtt og smålei etter å ha vasset i folk hele dagen er det også ganske behagelig å ha et nøkkelkort og kunne låse seg inn på sitt eget rom uten å måtte omgås en haug med overhyggelige og høflige folk. Det kanskje mest karakteristiske med business-hotellene, og en ting som går igjen for samtlige, er badet. Dette er ett stykk stor plastboks som antakelig er masseprodusert et annet sted og så bare heist på plass, og som inneholder et toalett av den japanske typen med varme, vasking, av og til radio m.m., en vask og et lite badekar, ofte presset inn på rundt 3 kvadrat.  

For å få en pause fra Osaka-kjøret dro jeg i går en tur til Nara, japans første hovedstad. Nara ligger rundt 40 minutter uttafor Osaka med tog. Nara har en lang rekke severdigheter, hvorav fem eller seks er på UNESCOS verdensarvliste. I Japan er også Nara kjent for sin hjortstamme, som er erklært for "National treasure" i Japan, og derfor kan herje rundt i sentrum akkurat som de vil. Nara var den perfekte avkoblingen fra Osaka, og på de fleste måter det stikk motsatte. Overraskende få mennesker (i hvert fall på formiddagen), store parker med store trær og skygge, og gamle bygg i mosedekket stein og mørkt treverk. Nara-hjorten var så å si over alt, og mange japanere kan prise seg lykkelige for at de var svært tamme og vant til det aller meste. I møte med hjorten i Nara (og på Miyajima for den saks skyld) blir det ganske åpenbart at mange japanere ikke akkurat er vant med natur. Til tross for at det på skilt ble advart om at "the deer are wild animal, and might act uncivilised even without prior notice" så jeg flere tilfeller av folk som plasserte barna sine på ryggen av relativt store hjort (med enda større gevir) for å ta bilde. Heldigvis oppførte hjortene i disse tilfellene seg svært sivilisert, og alt gikk bra.

Severdighetene i Nara er stort sett templer. Etter å ha vært turist i Japan i cirka en og en halv måned tilsammen begynner jeg å ha sett en god del templer, og jevnt over (med fare for å virke både overfladisk, ukultivert og det meste annet som ikke er bra) synes jeg det er mye det samme det går i. Det er Buddha-statuer (Buddhistiske templer), rødmalte porter (Shinto templer), lanterner, treverk, det meste er ganske gammelt, og det er det. Det blir litt som å se forskjellen på to tilfeldige kirker i Norge. For å virkelig se forskjellene trengs det nok både interesse og kunnskaper langt ut over det jeg har. Heldigvis finnes det noen som virkelig skiller seg ut, og spesielt det ene i Nara sorterer så absolutt i denne kategorien. Todai-Ji tempelet er et av UNESCO-stedene, og kjent som verdens største trebygning og for å inneholde hverdens største innendørs Buddha-statue. Selve tempelet er ett stort rom som måler cirka 60 ganger 50 ganger 50 meter, mens Buddha-statuen var 23 meter høy. Her høres det kanskje bare ut som tall, men det var kort og greit helt enormt, og utrolig imponerende. Det ble heller ikke mindre imponerende av at Buddha-statuen var rundt 1200 år gammel, og hadde stått der den stod nå siden da. På alle måter et must å få med seg hvis en skal til Nara. 

I dag har jeg tilbragt formiddagen i akvariet i Osaka, og ettermiddagen på shopping i et par store og herlig kjølige kjøpesentere. Jeg var på et akvarie i Dusseldorf tidligere i år, og fikk en ganske grundig gjennomgang av fiskene i naturhistorisk museum i Dublin tidligere i sommer, så jeg mener egentlig jeg har mitt på det tørre når det kommer til fisk, men akvariet i Osaka var listet som den største severdigheten i Osaka på alle lister jeg fant, så jeg måtte en tur innom. Akvariet var på alle måter verdt besøket, og svært underholdende. Framfor undervisning og kunnskapsformidling, som akvariet i Dusseldorf satset hardt på (bare synd alt stod på tysk), var det her det spektakulære som gjaldt. Det var store fisker og fargerike fisker, otere, sjøløver og delfiner. Akvariet var lagt opp som en slags Stillehavs-rundtur, hvor de hadde gjenskapt ulike naturmiljøer fra arktis til antarktis via regnskog, frie vannmasser, dyptvann m.m. Det uten tvil mest spektakulære var en 12 meter lang hvalhai og ei djevelrokke som ikke var veldig mye mindre. En annen ting som var imponerende var dypvannsakvariet med kongekrabber. Til tross for mye folk (overraskelse), og veldig mye høylytte småbarn, var akvariet en kjempeopplevelse.  

En ting som har blitt mye lettere siden sist jeg var i Japan er å få tak i penger. Japan har lenge vært beryktet for å ha vært et så å si rent kontant-samfunn, og japanske minibanker for å ikke ta vestlige kort. Sist jeg var i Japan var det så å si umulig å få betalt noe som helst med kort, og for å få ut penger måtte jeg som oftest (med unntak av på flyplassen og togstasjonen i Tokyo) inn på større postkontor (i åpningstiden). Resultatet av dette var at jeg til en hver tid ble gående med veldig mye kontanter. For japaner skulle dette være helt vanlig, og respektable voksne japanere pleide visstnok alltid å ha med seg tilsvarende 5000 nok i kontanter, pluss tilsvarende 50 000 nok hjemme, men for meg var det rart og skummelt. Selv om japan både føles trygt og er trygt kan ting mistes. De siste 2,5 årene må det ha skjedd en voldsom utvikling inne dette, for nå har jeg både kunnet bruke de minibankene jeg har villet, og butikkene jeg har prøvd å bruke kort i har til og med hatt automat hvor jeg har måttet slå inn kode. Om dette skyldes at kort med chip har kommet til Norge vet jeg ikke (overrasker meg ikke hvis det egentlig er det som er årsaken), men det er uansett en voldsom forbedring.

Japan fashion report Vol. 1

Da var det tid for første fashion-rapport fra Japan. Har egentlig i overkant mye å skrive om, men skal prøve å fatte meg i korthet, og for lesbarhetens skyld har jeg ordnet det som en liste. Ved nermere ettersyn har det også slått meg at det nok heller bør kalles en trend-rapport, men, men... Rapporten skulle vært ledsaget av bilder, men kameraet gikk tom for strøm før jeg fikk lagt inn alle så de lar vente på seg.

1. Sammenleggbare sykler.

Over alt suser det folk rundt på sammenleggbare sykler. De er stort sett ganske små, samtlige har setet alt for lavt (kunne nesten forsvart å fått et eget punkt), og de kommer i et utall farger. For de aller tøffeste har Hummer tydeligvis begynt å lage sykler, paradoksalt nok i ganske feminin lys blå. En annen ting som kjennetegner mange av syklene er dekk i knallfarger. Blå, rød, rosa og gul er nok de mest populære, men også kombinasjoner som polkagris og batikk-farget har forekommet. 

2. Irrasjonale jenteidealer

Tingen for japanske jenter for tida er å være likblek, høy og ha store bryster. Man skal ikke stort mer enn å ha sett bilde av ei japansk jente for å skjønne at dette er et heller upraktisk ideal, men det hindrer dem ikke fra å prøve. Første punkt ordnes greit med sminke. Resultatet er mildt sagt svært varierende, spesielt for de som ikke nøyer seg med å sminke ansiktet, men også tar for seg armer og bein, og det fungerer heller ikke spesielt godt sammen med svetten som gjerne følger med høye sommertemperaturer. Punkt nummer to ordnes til en viss grad gjennom høye sko. (Det bør her påpekes at snitthøyden i Japan nok er raskt stigende. Jeg blir stadig overrasket over hvor mange yngre som nesten er på høyde med meg selv.) Etter en tur til Irland tidligere i sommer trodde jeg at jeg hadde sett det som var å se av høye og glorete sko, men der tok jeg skikkelig feil. I Japan drar de det en god del centimeter lenger. Så lenge det er god asfalt eller innendørs klarer de fleste seg fint, noen antydninger til heroin-knekk her og der, men jevnt over bra. De store problemene oppstår først når det blir brostein eller grus. Har ikke sett noen stygge skader ennå, men mange som har vært nære på. Punkt tre er nok der probleme er størst. Butikkene bugner av ulike typer innlegg, men det ser ikke ut til å gi den helt store effekten. Har du passe lav moral, og skikkelig lyst på mye penger er nok det å starte som plastisk kirurg i Japan veien å gå.

3. Usunne gutter

På samme måte som jentene har sitt å stri med, er det ikke bare bare å være gutt heller. Idealet her er, ikke helt ulikt jentenes, likblek, høy, syltynn og med høyt hår. En slags heroinist-rocker/ Ron Wood lookalike / Shimba fra "Løvenes konge"-stil. For å toppe det hele skal man kapre en av jentene som fyller minst to av de tre punktene over, og gå pent og pyntelig og leie. Om rebell/romantiker kontrasten er bevisst eller ikke er uvisst. Sminken ligger også her i tykke lag, og resultatet er ofte av en slik art at en hvilken som helst metroseksuell svenske ville blitt grønn av misunnelse. Høyden fikses også her med sko, men her noe mer diskret med sorte boots. Kropsfasongen tipper jeg ordnes gjennom å ikke spise. Meg bekjent vil det også hjelpe på fargen. Det mest imponerende er likevel håret. Som regel en slags hockey, satt opp, tupert, sprayet, jeg aner egentlig ikke, så det blir en skikkelig manke. 10 cm virker til å være normen, men mange overgår den med god margin.

4. Rumpetaske

Rumpetasken er tilbake for alvor, og kommer nå også i mer forseggjorte varianter i skinn og med diverse pynt og bling. De er først og fremst forbeholdt guttene, og bæres enten litt lavt på den ene hofta, litt cowboy-stil, eller over skuldra. Det ser virkelig ikke bra ut, og vi får bare håpe det ikke sprer seg til Europa.

5. Kimono

Overraskende mange unge går i kimono. Mest populært virker det å være blant jenter i ungdomskolealder, men også både jenter og gutter godt oppover i tyveårene går med det. Kimono skal ettersigende være forholdsvis upraktisk å få på og av, men det ser veldig veldig bra ut. På turister som prøver det samme ser det tilsvarende veldig lite bra ut, men godt mulig dette skyldes at de ikke har fått den skikkelig på, eller at en ordentlig kimono koster veldig mye mer enn hva en ordinær turist kan tenke seg å bruke på hva som i dette tilfellet må være å anse som en souvenir.

Ut over dette er det meste som normalt. Skoleungdom går i skoleuniformer. (Slutter aldri å lure på hvem som kom på ideen om at unge bør gå på skolen i matrosdress.) Menn som jobber på kontor går i mørk dress (stakkars folk i denne varmen), og damer på kontor i skjørt og hvit skjorte. Eldre menn går i dress, eldre damer i sånne klær eldre damer går i, og folk som har fri i stort sett hva de vil. En relativt stor gruppe med 20-30 åringer som ser veldig bra (eller veldig merkelige) ut finnes også her, men oppdressinga eller kreativiteten kan ikke på noen måte sammenlignes med hva som finnes av slikt i Tokyo.   

Osaka 1

Har vært i Osaka et par dager nå. Det er fortsatt varmt, og jeg begynner å bli lei av at det er varmt, men det er visstnok meldt litt kjøligere mot helga. Den egentlige planen min var å ta diverse lokaltog fra Hiroshima til Osaka, både for å spare litt penger og fordi jeg hadde et par svært vellykkede turer med lokaltog sist jeg var i Japan. Der Shinkansene bare fyker forbi stopper gjerne lokaltogene, og så er det en god halvtime venting på toget som går videre. Hadde det ikke vært for disse pausene hadde jeg for eksempel aldri kommet over minnesmerket over "The first frozen food factory in southern Hokkaido", og det hadde virkelig vært et tap. 

Ulempen med lokaltog er imidlertid at det tar tid. Mye tid. Hiroshima - Osaka tar en snau time med Shinkansen, tilsvarende tur med diverse lokaltog tar nær seks. Turen innebærer også hele fem togbytter, flere med marginer ned mot 2 minutter. Mulighetene for å se flere kuriøse severdigheter til tross kom jeg derfor fram til at det ikke var verdt det, og det ble en ny Shinkansen-tur med meg. 

På stasjonen i Hiroshima kom jeg også over det som må være den lengste køen jeg noen gang har sett. En relativt stor plass utenfor stasjonen var fylt med en lang lang rekke folk, og sikkerhetsvakter med megafoner (ganske små og puslete megafoner) som sørget for at alt gikk ordentlig for seg. Etter å ha hørt litt rundt fant jeg ut at det var salgsstart for sesongkort til Hiroshima Carps (Hiroshimas baseball-lag) hjemmekamper for sesongen 2010-2011 som nettopp hadde startet. Når køen cirka var halvert virket det som om de var tom, for da pakket de sammen og køen løste seg opp. 

Vel framme i Osaka er det lett å merke at jeg har kommet til en større by. Flere folk, mer lyd trapper og skilt og peronger i alle retninger, og ikke minst mer politi. Det virker som om mengden politi i japanske byer øker eksponentielt med antall folk i byene. I mindre byer (t.o.m. 250 000 innbyggere) har jeg knapt sett politi, i midt på treet byer (t.o.m. 1 000 000 innbyggere) er det noen som strefier rundt, og i Tokyo var de absolutt over alt. Hendig nok det i og for seg, spesielt de på togstasjonene fungerer nok mer som turistinformasjon som noe annet, og de gjør en svært god jobb som det. Japanere har svært stor respekt for politiet sitt, så hvis du spør en politi om veien, hjelp til noe, egentlig hva som helst og han enten ikke kan hjelpe eller ikke kan godt nok engelsk huker de som regel tak i noen andre (ofte tilfeldig forbipasserende) og da kan du være trygg på at du får den hjelpen du trenger og mere til. Andre kvelden i Osaka fikk jeg også bekreftet ryktene om at japansk politi kan slåss. Jeg kom såpass seint til at jeg ikke fikk med meg hele foranledningen, men slemmingen ble lagt i bakken etter alle kunstens regler, og så virkelig ikke pigg ut når de til slutt fant det for godt å dra ham inn i en ventende bil.

Osaka downtown er japansk urbanisme på sitt mest ekstreme. Blinkende lys, butikker, folk og lyd over alt, bare avbrutt av et og annet egentlig totalt malplassert tempel. Det ligner ikke på noe jeg har sett noe annet sted (bortsett fra i Tokyo), og kan tidvis være ganske anmasende og slitsomt, men det har absolutt en viss sjarm. Det er alt for mye av alt, og stiler som spriker i alle retninger. Mosegrodde stein-Buddhaen pyntet med rosa blinkende Hello Kitty lys, spisesteder med vinduene bugnende av glossy plastmodeller av det de serverer, neonskilt, papirlykter, og ikke minst masse masse folk. Om ikke annet så er det absolutt en severdighet. 

Japan er så absolutt et shopping-eldorado. I de store byene er det mulig å få tak i absolutt alt. I Tokyo fant jeg en utstoppa isbjørn til salgs (250 000 nok, tror det er en bra pris), bestenoteringen til nå i Osaka er en Mercedes kabriolet dekket med rosa Swarkovski-krystaller (ukjent pris). Mellom alle kuriøsitetene finnes det også veldig mye ok ting. Det uten tvil beste med shopping i Japan er butikkbetjeningen. Både diskresjon og service tatt til et helt nytt nivå. Ikke masete, ikke pågående, ikke fraværende, men kort og greit helt perfekt. I hvert fall i litt finere butikker kan du forvente å mer eller mindre bli fulgt rundt av et smilende menneske som ikke gjør noen verdens ting ut av seg før du viser at du har lyst på hjelp. Hvis du ikke skal ha noe er det helt i orden, og de virker nærmest takknemmlige for at du tok deg tid til å se på butikken deres. Hvis du derimot kjøper noe får du det pakket inn etter alle kunstens regler, og de insisterer på å bære posene ut døra for deg og bukker dypt i det du går videre. Litt småflaut første gangen, men det er tydeligvis slik det skal være.

Sist jeg var i Japan fikk jeg en slags forklaring på hvorfor butikkene fungerte som de var. Tradisjonelt var det visstnok slik at japanere ikke kjøper noe på impuls, men altid etter å ha gjort grundige undersøkelser og funnet fram til det som best passer dem selv og deres behov. (Er det ikke sånne folk økonomistudenter elsker?) Å kjøpe noe et sted var derfor et tegn på at det de hadde å tilby for deg var det beste som var å få tak i, og derfor en voldsom tillitserklæring. Etter å ha sett hva som finnes av tradisjonelle japanske ting (kimonoer, kniver, vifter og diverse keramikk), og ikke minst både mengden tidsbruk som går med til å lage dette og hvor mye det faktisk koster, gir dette absolutt mening. Kjøper du en kimono til 100 000 nok, eller bolle til 10 000 nok, så har du gjerne undersøkt litt først, og er nok også ganske sikker på at det er av god kvalitet og laget for å vare. Overført til moderne masseprodusert krimskrams framstår det imidlertid som litt smårart.