Kagoshima

Etter en relativt lang, men likevel kjapp (ca 95 mil på fire timer, inkludert to togbytter) kom jeg fram til Kagoshima, som er byen flesteparten av ferjene til øyene sør for Japan går fra. Kagoshima er en halvstor (600 000 innbyggere), egentlig ikke spesielt spennende by, men jeg måtte innom, og for å være sikker på å komme på rett ferje la jeg inn en dags ekstra margin. 

Det jeg etter hvert har funnet ut er svært spesielt med Kagoshima er at den ligger svært nær en av japans mest aktive vulkaner. Minami-dake, som har hatt så å si sammenhengende utbrudd siden 1955, ligger ikke mer enn 5 kilometer fra sentrum, og sørger for en konstant askesky som litt avhengig av vindretningen kommer inn over sentrum. Kagoshima er derfor den klart skitneste byen jeg har vært innom i Japan, og fort også den skitneste byen jeg noen gang har vært i. På dager med "feil" vindretning, som det var den dagen jeg ankom, ser man tydelig asken som blåser gjennom gatene, og alt som ikke vaskes eller kostes mer eller mindre hele tiden blir skittent. De fastboende står på og vasker og koster, så det meste av butikker og gater ser OK ut, men parker, parkerte biler m.m. er alt dekket av et millimetertykt lag sort støv. Noen konsekvenser av dette er at veldig mange gater er overbygd (eneste mulighet for å ha åpne dører eller varer stående ute), størstedelen av bilene er grå (i motsetning til hvit som tydeligvis er motefargen på biler i resten av Japan), og at de aller fleste går med både paraply og briller eller solbriller, selv om det hverken regner eller er sol. I en turistbrosjyre blir det slått fast at "Kagoshima is a proof that man and volcano can co-exist peacefully" (usikker på om det er en omskrivning av Bush "man and fish", eller omvendt), men jeg er til nå ikke helt overbevist. Det virker unektelig litt upraktisk at alt blir skittent når det regner og at sorte støvskyer blåser rundt i gatene når det ikke regner.

Hotellet i Kagoshima er nok et typisk business-hotell, men dette er ikke med i noen større kjede. Det tydeligste tegnet på dette, og noe som har gått igjen på alle ikke-kjede overnattingsstedene jeg har bodd på i Japan er at det er veldig mange merkelig oversatte skilt (dette går for så vidt igjen mange andre steder også). Favorittskiltet mitt fra sist tur var "When you find the unidentified object, please report to ski staff" i alpinanlegget i Niseko. Tror nok det var mange turister som var spent på hva det uidentifiserte objektet egentlig var. På hotellet her har jeg kommet over noe som ligger an til å bli en ny favoritt; "You have better use this sponge to feel good when rubbing your back", på en slags klut på badet (den hardeste konkurrenten til nå på denne turen er ei t-skjorte i Osaka med skriften "I use codnom" (sic!)). Har ikke prøvd den ennå, men virker ikke som jeg har noe særlig valg. Hotellet kan ellers skilte med det minste badet jeg noen gang har sett, neppe over 2 kvadrat, fortsatt med både toalett, vask og badekar, og med den mest imøtekommende og service-mindede betjeningen jeg har vært borti. Det er alltid to i resepsjonen, og straks jeg kommer inn døra kommer den ene pilende til med nøkkelen og bukker, mens den andre løper bort til heisen, trykker den ned, trykker på etasjen jeg skal til, og bukker til heisdøra har lukket seg. De er også veldig pratsomme, men kan bare japansk, så det er begrensa hvor mye jeg får med meg av det. Prøver å nikke og smile og si "hai" (ja) og "arigato" (takk, unnskyld m.m.) så mye jeg kan, og virker som om det har fungert bra til nå. 

Etter at jeg gikk på en liten smell en lunch i Osaka (endte opp med usalta poppcorn med speilegg og kaviar, nam) har jeg holdt meg til ting jeg har visst hva har vært et par dager. I går fant jeg imidlertid ut at tida var klar for noe skikkelig japansk igjen, og kjørte på med sushi-biter fra en meny jeg ikke forstod noen verdens ting av. I likhet med de gangene tidligere jeg har spist sushi i Japan ble det også denne gangen tidvis litt mye av det gode, fikk bl.a. en hel liten blekksprut og noe gjennomsiktige greier jeg ikke aner hva var, men som var seigt og smakte salt. Jeg fikk ned det meste, blekkspruten og ei småsild(?) med skinn og bein fikk ligge igjen, men det måtte en god del øl til for å få alt sammen ned. Den store fordelen med mat i Japan er imidlertid at selv om ting tidvis kan være veldig rart, så vet de hva de driver med og alt er ferskt og hygienisk og bra. Jeg har ennå ikke vært i nærheten av å være så mye som småuggen etter å ha spist noe i Japan, og det uten at jeg har brydd meg med regler for hva en skal spise og bare ting en kan skrelle og ikke isbiter og ikke salat og ikke ting på gata osv. Er nok det med japanere som svært kresne forbrukere som går igjen her også.

I dag har jeg endelig fått kjørt lokaltog. Turen gikk til et lite sted som heter Ibusuki en time sør for Kagoshima. Ibusuki er kjent for å være det eneste stedet i verden som tilbyr naturlige damp-sandbad, men jeg syntes det var varmt nok som det var så jeg sto gladelig over. Fikk meg en veldig fin tur langs kysten isteden, rundt en død vulkan som nå var blitt ekstremt overgrodd med alle mulige slags planter (inkludert banan-palmer) og fungerte som hjemsted for masse ørn (eller en annen slags stor rovfugl). Underveis ble jeg også utsatt for noe av den mest voldsomme regnskuren jeg har vært borti. Fra ingenting var det på to minutter mørkegrått og striregn og kjempemye vind. Jeg hadde med meg regnjakke, men ble så våt før jeg rakk å ta den på at jeg ikke tok meg bryet med det, og det var uansett så varmt at det ikke spilte noen rolle. En halvtime seinere var det over, og to flotte regnbuer dukket opp på himmelen. En liten time seinere var jeg like tørr igjen. Fikk også tatt et mer tilsiktet bad i sjøen, det første i år, men det var ikke på noen måte så forfriskende som jeg hadde håpet på. Vet ikke hvor varmt det egentlig var, men det føltes ikke som om det var noen stor forskjell mellom å være i vannet og å være på land.

I morgen går forhåpentligvis turen ut til Yakushima. Sleit litt sist jeg reiste med ferje i Japan, tok minst en halvtime med blaing i lommeparlør og guidebok før jeg fikk kjøpt billett (og fant ut at det vi missforstod hverandre på var om jeg ville betale kontant eller med kort), men tror ferja her er langt mer brukt av turister, så det bør gå greit. Gleder meg skikkelig til Yakushima, har sett en del bilder derfra og det ser helt fantastisk ut. Har også et lite håp om at det å komme seg et lite stykke ut i Stillehavet skal gi kjølig og god vind.

Osaka 2

Siste kveld i Osaka nå, og det er i og for seg greit. Osaka har vært en ok by, og en dose japansk urban galskap var absolutt noe av det jeg reiste hit for, men kombinasjonen av all lyden, lysene, folkene og varmen blir slitsom i lengden. Sentrum av Osaka er også så å si fritt for grøntområder. Det er kilometer på kilometer med hus og betong og vei i alle retninger, så det er vanskelig å få slappet skikkelig av.

I Osaka har jeg bodd på et typisk japansk såkalt business-hotell. Dette er enkle og upersonlige hoteller med latterlig små rom, men de har fordelene av at de finnes over alt, de er relativt billige, de har aircondition og de har internett. Spesielt for folk som reiser alene kommer de svært godt ut prismessig da det vanlige er å betale per person og ikke per rom. Når man er sliten og trøtt og smålei etter å ha vasset i folk hele dagen er det også ganske behagelig å ha et nøkkelkort og kunne låse seg inn på sitt eget rom uten å måtte omgås en haug med overhyggelige og høflige folk. Det kanskje mest karakteristiske med business-hotellene, og en ting som går igjen for samtlige, er badet. Dette er ett stykk stor plastboks som antakelig er masseprodusert et annet sted og så bare heist på plass, og som inneholder et toalett av den japanske typen med varme, vasking, av og til radio m.m., en vask og et lite badekar, ofte presset inn på rundt 3 kvadrat.  

For å få en pause fra Osaka-kjøret dro jeg i går en tur til Nara, japans første hovedstad. Nara ligger rundt 40 minutter uttafor Osaka med tog. Nara har en lang rekke severdigheter, hvorav fem eller seks er på UNESCOS verdensarvliste. I Japan er også Nara kjent for sin hjortstamme, som er erklært for "National treasure" i Japan, og derfor kan herje rundt i sentrum akkurat som de vil. Nara var den perfekte avkoblingen fra Osaka, og på de fleste måter det stikk motsatte. Overraskende få mennesker (i hvert fall på formiddagen), store parker med store trær og skygge, og gamle bygg i mosedekket stein og mørkt treverk. Nara-hjorten var så å si over alt, og mange japanere kan prise seg lykkelige for at de var svært tamme og vant til det aller meste. I møte med hjorten i Nara (og på Miyajima for den saks skyld) blir det ganske åpenbart at mange japanere ikke akkurat er vant med natur. Til tross for at det på skilt ble advart om at "the deer are wild animal, and might act uncivilised even without prior notice" så jeg flere tilfeller av folk som plasserte barna sine på ryggen av relativt store hjort (med enda større gevir) for å ta bilde. Heldigvis oppførte hjortene i disse tilfellene seg svært sivilisert, og alt gikk bra.

Severdighetene i Nara er stort sett templer. Etter å ha vært turist i Japan i cirka en og en halv måned tilsammen begynner jeg å ha sett en god del templer, og jevnt over (med fare for å virke både overfladisk, ukultivert og det meste annet som ikke er bra) synes jeg det er mye det samme det går i. Det er Buddha-statuer (Buddhistiske templer), rødmalte porter (Shinto templer), lanterner, treverk, det meste er ganske gammelt, og det er det. Det blir litt som å se forskjellen på to tilfeldige kirker i Norge. For å virkelig se forskjellene trengs det nok både interesse og kunnskaper langt ut over det jeg har. Heldigvis finnes det noen som virkelig skiller seg ut, og spesielt det ene i Nara sorterer så absolutt i denne kategorien. Todai-Ji tempelet er et av UNESCO-stedene, og kjent som verdens største trebygning og for å inneholde hverdens største innendørs Buddha-statue. Selve tempelet er ett stort rom som måler cirka 60 ganger 50 ganger 50 meter, mens Buddha-statuen var 23 meter høy. Her høres det kanskje bare ut som tall, men det var kort og greit helt enormt, og utrolig imponerende. Det ble heller ikke mindre imponerende av at Buddha-statuen var rundt 1200 år gammel, og hadde stått der den stod nå siden da. På alle måter et must å få med seg hvis en skal til Nara. 

I dag har jeg tilbragt formiddagen i akvariet i Osaka, og ettermiddagen på shopping i et par store og herlig kjølige kjøpesentere. Jeg var på et akvarie i Dusseldorf tidligere i år, og fikk en ganske grundig gjennomgang av fiskene i naturhistorisk museum i Dublin tidligere i sommer, så jeg mener egentlig jeg har mitt på det tørre når det kommer til fisk, men akvariet i Osaka var listet som den største severdigheten i Osaka på alle lister jeg fant, så jeg måtte en tur innom. Akvariet var på alle måter verdt besøket, og svært underholdende. Framfor undervisning og kunnskapsformidling, som akvariet i Dusseldorf satset hardt på (bare synd alt stod på tysk), var det her det spektakulære som gjaldt. Det var store fisker og fargerike fisker, otere, sjøløver og delfiner. Akvariet var lagt opp som en slags Stillehavs-rundtur, hvor de hadde gjenskapt ulike naturmiljøer fra arktis til antarktis via regnskog, frie vannmasser, dyptvann m.m. Det uten tvil mest spektakulære var en 12 meter lang hvalhai og ei djevelrokke som ikke var veldig mye mindre. En annen ting som var imponerende var dypvannsakvariet med kongekrabber. Til tross for mye folk (overraskelse), og veldig mye høylytte småbarn, var akvariet en kjempeopplevelse.  

En ting som har blitt mye lettere siden sist jeg var i Japan er å få tak i penger. Japan har lenge vært beryktet for å ha vært et så å si rent kontant-samfunn, og japanske minibanker for å ikke ta vestlige kort. Sist jeg var i Japan var det så å si umulig å få betalt noe som helst med kort, og for å få ut penger måtte jeg som oftest (med unntak av på flyplassen og togstasjonen i Tokyo) inn på større postkontor (i åpningstiden). Resultatet av dette var at jeg til en hver tid ble gående med veldig mye kontanter. For japaner skulle dette være helt vanlig, og respektable voksne japanere pleide visstnok alltid å ha med seg tilsvarende 5000 nok i kontanter, pluss tilsvarende 50 000 nok hjemme, men for meg var det rart og skummelt. Selv om japan både føles trygt og er trygt kan ting mistes. De siste 2,5 årene må det ha skjedd en voldsom utvikling inne dette, for nå har jeg både kunnet bruke de minibankene jeg har villet, og butikkene jeg har prøvd å bruke kort i har til og med hatt automat hvor jeg har måttet slå inn kode. Om dette skyldes at kort med chip har kommet til Norge vet jeg ikke (overrasker meg ikke hvis det egentlig er det som er årsaken), men det er uansett en voldsom forbedring.

Japan fashion report Vol. 1

Da var det tid for første fashion-rapport fra Japan. Har egentlig i overkant mye å skrive om, men skal prøve å fatte meg i korthet, og for lesbarhetens skyld har jeg ordnet det som en liste. Ved nermere ettersyn har det også slått meg at det nok heller bør kalles en trend-rapport, men, men... Rapporten skulle vært ledsaget av bilder, men kameraet gikk tom for strøm før jeg fikk lagt inn alle så de lar vente på seg.

1. Sammenleggbare sykler.

Over alt suser det folk rundt på sammenleggbare sykler. De er stort sett ganske små, samtlige har setet alt for lavt (kunne nesten forsvart å fått et eget punkt), og de kommer i et utall farger. For de aller tøffeste har Hummer tydeligvis begynt å lage sykler, paradoksalt nok i ganske feminin lys blå. En annen ting som kjennetegner mange av syklene er dekk i knallfarger. Blå, rød, rosa og gul er nok de mest populære, men også kombinasjoner som polkagris og batikk-farget har forekommet. 

2. Irrasjonale jenteidealer

Tingen for japanske jenter for tida er å være likblek, høy og ha store bryster. Man skal ikke stort mer enn å ha sett bilde av ei japansk jente for å skjønne at dette er et heller upraktisk ideal, men det hindrer dem ikke fra å prøve. Første punkt ordnes greit med sminke. Resultatet er mildt sagt svært varierende, spesielt for de som ikke nøyer seg med å sminke ansiktet, men også tar for seg armer og bein, og det fungerer heller ikke spesielt godt sammen med svetten som gjerne følger med høye sommertemperaturer. Punkt nummer to ordnes til en viss grad gjennom høye sko. (Det bør her påpekes at snitthøyden i Japan nok er raskt stigende. Jeg blir stadig overrasket over hvor mange yngre som nesten er på høyde med meg selv.) Etter en tur til Irland tidligere i sommer trodde jeg at jeg hadde sett det som var å se av høye og glorete sko, men der tok jeg skikkelig feil. I Japan drar de det en god del centimeter lenger. Så lenge det er god asfalt eller innendørs klarer de fleste seg fint, noen antydninger til heroin-knekk her og der, men jevnt over bra. De store problemene oppstår først når det blir brostein eller grus. Har ikke sett noen stygge skader ennå, men mange som har vært nære på. Punkt tre er nok der probleme er størst. Butikkene bugner av ulike typer innlegg, men det ser ikke ut til å gi den helt store effekten. Har du passe lav moral, og skikkelig lyst på mye penger er nok det å starte som plastisk kirurg i Japan veien å gå.

3. Usunne gutter

På samme måte som jentene har sitt å stri med, er det ikke bare bare å være gutt heller. Idealet her er, ikke helt ulikt jentenes, likblek, høy, syltynn og med høyt hår. En slags heroinist-rocker/ Ron Wood lookalike / Shimba fra "Løvenes konge"-stil. For å toppe det hele skal man kapre en av jentene som fyller minst to av de tre punktene over, og gå pent og pyntelig og leie. Om rebell/romantiker kontrasten er bevisst eller ikke er uvisst. Sminken ligger også her i tykke lag, og resultatet er ofte av en slik art at en hvilken som helst metroseksuell svenske ville blitt grønn av misunnelse. Høyden fikses også her med sko, men her noe mer diskret med sorte boots. Kropsfasongen tipper jeg ordnes gjennom å ikke spise. Meg bekjent vil det også hjelpe på fargen. Det mest imponerende er likevel håret. Som regel en slags hockey, satt opp, tupert, sprayet, jeg aner egentlig ikke, så det blir en skikkelig manke. 10 cm virker til å være normen, men mange overgår den med god margin.

4. Rumpetaske

Rumpetasken er tilbake for alvor, og kommer nå også i mer forseggjorte varianter i skinn og med diverse pynt og bling. De er først og fremst forbeholdt guttene, og bæres enten litt lavt på den ene hofta, litt cowboy-stil, eller over skuldra. Det ser virkelig ikke bra ut, og vi får bare håpe det ikke sprer seg til Europa.

5. Kimono

Overraskende mange unge går i kimono. Mest populært virker det å være blant jenter i ungdomskolealder, men også både jenter og gutter godt oppover i tyveårene går med det. Kimono skal ettersigende være forholdsvis upraktisk å få på og av, men det ser veldig veldig bra ut. På turister som prøver det samme ser det tilsvarende veldig lite bra ut, men godt mulig dette skyldes at de ikke har fått den skikkelig på, eller at en ordentlig kimono koster veldig mye mer enn hva en ordinær turist kan tenke seg å bruke på hva som i dette tilfellet må være å anse som en souvenir.

Ut over dette er det meste som normalt. Skoleungdom går i skoleuniformer. (Slutter aldri å lure på hvem som kom på ideen om at unge bør gå på skolen i matrosdress.) Menn som jobber på kontor går i mørk dress (stakkars folk i denne varmen), og damer på kontor i skjørt og hvit skjorte. Eldre menn går i dress, eldre damer i sånne klær eldre damer går i, og folk som har fri i stort sett hva de vil. En relativt stor gruppe med 20-30 åringer som ser veldig bra (eller veldig merkelige) ut finnes også her, men oppdressinga eller kreativiteten kan ikke på noen måte sammenlignes med hva som finnes av slikt i Tokyo.   

Osaka 1

Har vært i Osaka et par dager nå. Det er fortsatt varmt, og jeg begynner å bli lei av at det er varmt, men det er visstnok meldt litt kjøligere mot helga. Den egentlige planen min var å ta diverse lokaltog fra Hiroshima til Osaka, både for å spare litt penger og fordi jeg hadde et par svært vellykkede turer med lokaltog sist jeg var i Japan. Der Shinkansene bare fyker forbi stopper gjerne lokaltogene, og så er det en god halvtime venting på toget som går videre. Hadde det ikke vært for disse pausene hadde jeg for eksempel aldri kommet over minnesmerket over "The first frozen food factory in southern Hokkaido", og det hadde virkelig vært et tap. 

Ulempen med lokaltog er imidlertid at det tar tid. Mye tid. Hiroshima - Osaka tar en snau time med Shinkansen, tilsvarende tur med diverse lokaltog tar nær seks. Turen innebærer også hele fem togbytter, flere med marginer ned mot 2 minutter. Mulighetene for å se flere kuriøse severdigheter til tross kom jeg derfor fram til at det ikke var verdt det, og det ble en ny Shinkansen-tur med meg. 

På stasjonen i Hiroshima kom jeg også over det som må være den lengste køen jeg noen gang har sett. En relativt stor plass utenfor stasjonen var fylt med en lang lang rekke folk, og sikkerhetsvakter med megafoner (ganske små og puslete megafoner) som sørget for at alt gikk ordentlig for seg. Etter å ha hørt litt rundt fant jeg ut at det var salgsstart for sesongkort til Hiroshima Carps (Hiroshimas baseball-lag) hjemmekamper for sesongen 2010-2011 som nettopp hadde startet. Når køen cirka var halvert virket det som om de var tom, for da pakket de sammen og køen løste seg opp. 

Vel framme i Osaka er det lett å merke at jeg har kommet til en større by. Flere folk, mer lyd trapper og skilt og peronger i alle retninger, og ikke minst mer politi. Det virker som om mengden politi i japanske byer øker eksponentielt med antall folk i byene. I mindre byer (t.o.m. 250 000 innbyggere) har jeg knapt sett politi, i midt på treet byer (t.o.m. 1 000 000 innbyggere) er det noen som strefier rundt, og i Tokyo var de absolutt over alt. Hendig nok det i og for seg, spesielt de på togstasjonene fungerer nok mer som turistinformasjon som noe annet, og de gjør en svært god jobb som det. Japanere har svært stor respekt for politiet sitt, så hvis du spør en politi om veien, hjelp til noe, egentlig hva som helst og han enten ikke kan hjelpe eller ikke kan godt nok engelsk huker de som regel tak i noen andre (ofte tilfeldig forbipasserende) og da kan du være trygg på at du får den hjelpen du trenger og mere til. Andre kvelden i Osaka fikk jeg også bekreftet ryktene om at japansk politi kan slåss. Jeg kom såpass seint til at jeg ikke fikk med meg hele foranledningen, men slemmingen ble lagt i bakken etter alle kunstens regler, og så virkelig ikke pigg ut når de til slutt fant det for godt å dra ham inn i en ventende bil.

Osaka downtown er japansk urbanisme på sitt mest ekstreme. Blinkende lys, butikker, folk og lyd over alt, bare avbrutt av et og annet egentlig totalt malplassert tempel. Det ligner ikke på noe jeg har sett noe annet sted (bortsett fra i Tokyo), og kan tidvis være ganske anmasende og slitsomt, men det har absolutt en viss sjarm. Det er alt for mye av alt, og stiler som spriker i alle retninger. Mosegrodde stein-Buddhaen pyntet med rosa blinkende Hello Kitty lys, spisesteder med vinduene bugnende av glossy plastmodeller av det de serverer, neonskilt, papirlykter, og ikke minst masse masse folk. Om ikke annet så er det absolutt en severdighet. 

Japan er så absolutt et shopping-eldorado. I de store byene er det mulig å få tak i absolutt alt. I Tokyo fant jeg en utstoppa isbjørn til salgs (250 000 nok, tror det er en bra pris), bestenoteringen til nå i Osaka er en Mercedes kabriolet dekket med rosa Swarkovski-krystaller (ukjent pris). Mellom alle kuriøsitetene finnes det også veldig mye ok ting. Det uten tvil beste med shopping i Japan er butikkbetjeningen. Både diskresjon og service tatt til et helt nytt nivå. Ikke masete, ikke pågående, ikke fraværende, men kort og greit helt perfekt. I hvert fall i litt finere butikker kan du forvente å mer eller mindre bli fulgt rundt av et smilende menneske som ikke gjør noen verdens ting ut av seg før du viser at du har lyst på hjelp. Hvis du ikke skal ha noe er det helt i orden, og de virker nærmest takknemmlige for at du tok deg tid til å se på butikken deres. Hvis du derimot kjøper noe får du det pakket inn etter alle kunstens regler, og de insisterer på å bære posene ut døra for deg og bukker dypt i det du går videre. Litt småflaut første gangen, men det er tydeligvis slik det skal være.

Sist jeg var i Japan fikk jeg en slags forklaring på hvorfor butikkene fungerte som de var. Tradisjonelt var det visstnok slik at japanere ikke kjøper noe på impuls, men altid etter å ha gjort grundige undersøkelser og funnet fram til det som best passer dem selv og deres behov. (Er det ikke sånne folk økonomistudenter elsker?) Å kjøpe noe et sted var derfor et tegn på at det de hadde å tilby for deg var det beste som var å få tak i, og derfor en voldsom tillitserklæring. Etter å ha sett hva som finnes av tradisjonelle japanske ting (kimonoer, kniver, vifter og diverse keramikk), og ikke minst både mengden tidsbruk som går med til å lage dette og hvor mye det faktisk koster, gir dette absolutt mening. Kjøper du en kimono til 100 000 nok, eller bolle til 10 000 nok, så har du gjerne undersøkt litt først, og er nok også ganske sikker på at det er av god kvalitet og laget for å vare. Overført til moderne masseprodusert krimskrams framstår det imidlertid som litt smårart. 

Miyajima

Miyajima er en øy litt utenfor Hiroshima, og framholdes ofte som et av Japans mest naturskjønne steder. Øya er også kjent som et svært up-market feriested for rike fastlandsjapanere, med et prisnivå på overnatting deretter. Jeg sjekket prisene på et par Ryokan (tradisjonelle japanske hoteller) før jeg reiste, og det ene klarte å ta hele 80 000 yen (ca 5700 kroner) for frokosten. Utrolig betalingsvilje blant japanere hvis de vet de får det som er ansett som det beste. For min del ble det derfor overnatting på sovesal på et hostell 10 minutters ferjetur fra selve øya.

Jeg er i utgangspunktet ikke veldig begeistret for hverken hosteller eller sovesaler. Sovesaler fordi jeg sover lett, og hosteller fordi de som regel er fulle av backpackere. Sist jeg sov på sovesal var i romjula i Marokko, da i 3500 meters høyde i samme rom som rundt 40 andre. Fra de to nettene vi var der er det jeg husker best at jeg ikke fikk sove, og nest best at jeg hadde en fight med en spanjol eller italiener eller franskmann om vinduet (det eneste til rommet) skulle være åpent eller ikke. Jeg åpnet det, han lukket det, jeg åpnet det, han lukket det, og slik holdt vi på. Tror ikke noen av oss sov. Problemet mitt med backpackere er at de så å si alltid enten er alt for mye eller alt for lite av noe, og aldri sånn passe midt på treet. (Sikkert en anelse stein i glasshus det her, men det får gå.) Jeg har møtt på to typer backpackere, de som fester om natta og sover om dagen, og de som er såååå spirituelle, kulturelle og åpne, og synes alt er fascinating. (Mathias Faldbakken har ødelagt ordene fascinerende og fascinating for meg for all tid.) Jeg skjønner ikke at noen gidder å reise jorda rundt for å drikke og sove (jeg gjør det enda mindre om vinteren, men lite nok om sommeren også), men har om mulig enda mindre sympati for de som er buddhister en dag, shintoister en dag, og hopper på den nærmeste med dreads og didgeridoo så fort sola går ned. Men har man ikke noe valg så har man ikke noe valg, så et par netter hostell og sovesal skal alltids gå.

Miyajima levde etter min mening opp til forventningene. Om den også levde opp til ryktet har jeg sett for lite av Japan til å svare på. Et par fantastiske templer og bratte fjell med flott japansk lønn, bregner, masse svære steinblokker og diverse halvtamme dyr. Det høyeste fjellet på Miyajima heter Mt. Miso, og er cirka 540 meter, med et godt utvalg av stier opp i tillegg til en taubane. Japanere er veldig glade i taubaner, og det finnes ikke mange fjell av betydning, de er i så fall enten aktive vulkaner eller hellige, som ikke har en taubane på seg. Jeg startet på en av de merkede stiene, men fant etter hvert en mindre avstikker jeg fulgte oppover. Selv om jeg synes jeg har begynt å bli godt aklimatisert er 500 høydemeter motbakke, dels ganske bratt, i 35 - 36 grader noe som merkes. Jeg hadde ikke med meg mer enn 1/2 liter vann, det ble i knappeste laget, men det gikk. Utsikten fra toppen skal være fantastisk i klarvær, men det var det ikke på noen måte, så jeg begynte ganske kjapt på turen ned igjen. 

Miyajimas mest berømte sted, og et av Japans mest fotograferte steder, er en rød portal, såkalt torii-portal, i sjøen uttafor Miyajima. I påvente av solnedgang og litt action på himmelen rundt torii-portalen ble jeg sittende på en benk og se på søte små japanske kjærestepar som vimset hit og dit. Hadde også en lengre prat med en gammel dame mens jeg ventet. Ingen av oss skjønte nok et kvekk av hva den andre sa, jeg prøvde etter hvert en av mine tidligere læreres tips om å gå over til høy nordmørsk ("alle skjønner nordmørsk, hvis ikke snakker du ikke høyt nok"), uten at det så ut til å hjelpe stort. Må være nordmørsken min som er for dårlig. Uansett var det hyggelig, og begge både smilte og nikket, og bukket en hel masse når hun måtte gå. Til slutt ble det solnedgang, jeg fikk tatt en skokk med bilder, og jeg fikk kommet meg på ferja til hostellet og de unormalt behagelige backpackerne igjen. (Må ha vært det at mesteparten hadde trillekoffert, ikke ryggsekk, som gjorde utslaget) 

Hiroshima

Vært tre hele dager i Japan nå og begynner så smått å få aklimatisert meg. Temperaturen er så å si den samme, i overkant av 35 grader, men jeg har blitt flinkere til å drikke og skrudd ned tempoet et par hakk, så det går greit.

Første hele dag ble tilbragt i Hiroshima. Av naturlige grunner kan ikke Hiroshima skilte med noen sjarmerende gamleby, gamle templer eller lignende som man gjerne finner i Japanske byer, men stedet har en desto mer dramatisk nyere historie å by på. Så godt som alle Hiroshimas severdigheter er knyttet til atombomben, og dette virker også til å prege turistene som kommer. Hoveddelene av atombombeminnesmerkene er en minnepark med ymse monumenter, A-domen, kanskje verdens mest fotograferte ruin og nå også på UNESCO-lista og et museum om Hiroshima og hvorfor atombomer er en dårlig idé.

Minneparken ligger på den norlige delen av en liten øy, og nordspissen av denne var i utgangspunktet siktepunktet for bomben. Den traff et par hundre meter lenger øst, men til å være sluppet etter manuelt visuelt sikte var det etter sigende så nær blink som mulig. Minneparken er, på mange måter ganske typisk japansk, en forholdsvis lavmælt affære. En granittportal med et skrin hvor en protokoll med navnene på alle kjente omkomne ligger, en flamme som skal brenne til alle atomvåpen er tilintetgjort, en statue tilegnet barna som omkom, en gravhaug med et lite tempel hvor asken etter de titalls tusen som ikke var identifiserbare ligger, og noen få andre minnesmerker er spredt rundt, ellers en ganske ordinær park. Men det holder i massevis. Stedet og historien er spesielt nok i seg selv. A-domen er det ikke stort å si om, utenom at det er utrolig at den sto igjen. Senteret for bomben var snaut to kvartaler unna, og alt annet i en kilometers omkrets lå flatt, så hvordan den ble stående er helt utrolig.

Der parken og A-domen er lavmælte tar museet desto hardere i. Å si at det ikke har en klar agenda vil være å lyve, men agendaen er både ærlig og prisverdig, og museet lykkes svært godt. For den nær symbolske summen av 50 yen(ca. 3,60 kr) får man en hard og usensurert skildring av hvilke ødeleggelser og lidelser bomben forårsaket, både der og da og i mange år seinere. Og det til og med på engelsk. Litt overraskende på meg, bl.a. etter å ha sett litt av hva som finnes av krigsminnesmerker i Tokyo, legger ikke museet stort i mellom når det skildrer hvilke overgrep japanerne begikk både i Kina og mot kinesiske og koreanske krigsfanger og fremmedarbeidere, og til dels også egen befolkning. Jeg kan klart for lite om dette til å være helt sikker på at det ikke er tatt snarveier, men det kommer veldig tydelig fram at Japan ikke på noen måte var uskyldige eller noen som bare tilfeldigvis ble involvert i krigen. 

Det som også kommer veldig klart fram, og som nok er det som gjorde størst inntrykk på meg, er prosessen i forkant av bombingen. Hvorfor Hiroshima ble valgt og hvorfor bomben ble sluppet når den ble, er alt grundig dokumentert. Her levnes vestmaktene liten ære. Hovedkriteriet for valg av slippsted var at dette måtte ha en tre-kilometers radius av bybebyggelse. Videre måtte stedet ikke ha vært utsatt for videre bombing tidligere i krigen. Begrunnelsen for dette var at man på den måten best fikk studert bombens virkning. Altså en test under helt realsitiske forhold. Av en eller annen grunn ble det også bestemt at befolkningen ikke skulle varsles i forkant. På samme måte argumenteres det for at avgjørelsen om bombingen og slipptidspunktet hovedsaklig var bestemt av ønsket om å gi amerikanske skattebetalere noe igjen for alle pengene investert i Manhattan-prosjektet, og dels for å posisjonere seg i forhold til Sovjet. Oppsummert ble altså noen hundre tusen japanere og koreanere (ca 10% var koreanere) sprengt i filler for å teste et våpen amerikanske skattebetalere syntes begynte å bli for dyrt, og for å skremme Sovjet litt i samme slengen. Jeg håper virkelig at det hele var litt mer nyansert, men uansett om det er snev av sannhet i det eller ikke så holder det i massevis for meg.

Siste del av museet viste ødeleggelsene, skadene og ettervirkningene. Denne delen var kort og greit forferdelig, med detaljerte bilder, klær, hår og negler fra etterlatte, dels smeltede leker... Noe av det kanskje mest spesielle, om med unntak av en klokke det eneste i museet jeg kan huske å ha sett før, var en del av en trapp og en søyle med "skyggen" etter et menneske. Trappa og søyla var fra en bank nær sentrum for bomben, og skyggen mest trolig etter en som satt og ventet på at banken skulle åpne. Tankene mine gikk umiddelbart til Professor Xavier i X-men 3, men her var det ikke noen Hollywood-filmteam tilstede.

Etter en lang og ikke særlig oppløftende dag var det på tide å komme seg mot Miyajima og hostellet jeg skulel bo på de neste to nettene. Prøvde meg på en slags lokal spesialitet på et spisested nær togstasjonen på veien dit, byggpannekake med nudler, kål, bacon, makrell, speilegg og masse soyasaus. Smakte i og for seg helt greit, men hadde ikke skadet å hatt det litt mer adskilt, og var uansett litt rart å spise pannekake med pinner.

Japan

Et par år etter forrige gang har jeg til slutt fått tid til en ny tur til Japan. Januar 2006 var jeg i Japan for å stå på ski (http://hvitedrommer.no/index.php?nr=7), og landet gav absolutt mersmak.

Japan er en underlig kombinasjon av ganske eksotisk, veldig trygt og så å si alltid veldig, veldig anderledes. Alfabetet er forskjellig, få kan engelsk, maten (kanskje med unntak av plain sushi) er helt ukjent, men likevel er det meste greit forståelig, og det fungerer stort sett vel så bra som alt man er vant med hjemmefra. Den andre store fordelen med Japan er at de har hva jeg tør påstå er verdens best fungerende kollektivtrafikksystem. Det er ikke spesielt billig, hurtigtoga overgår greit NSB på pris, men det går busser, båter eller tog så å si over alt mer eller mindre alltid, ting kommer i tide, er framme i tide, og det er aldri noe problem å komme seg på rett tog eller buss.

Sist fløy jeg til Tokyo, for så å reise vest og nordover etter snø. Tokyo er en by jeg absolutt vil tilbake til, men det er greit å få til i f.eks. en påske, så når jeg hadde nesten tre uker ville jeg bruke disse på noe annet. Jeg fløy derfor til Fukuoka, ganske langt sør i Japan, med plan om å først dra litt nordover, for så å dra ut til en øy sør for "fastlandet". Turen ned tok ca. 22 timer, med lengste strekk på 11 timer fra Frankfurt til Tokyo. Jeg hadde en plan om å omgå jet-lag ved å trekke ut reisedagen, for så å legge meg til normal tid etter lokal tid. Dette gjorde første dag veldig lang, nær 30 timer, men med Jason Bourne-marathon på flyet (alle tre i strekk), og en temperatur som ikke akkurat innbød til å sovne under transit-ventinga i Tokyo, gikk det på sett og vis greit, og det virket til å fungere bra. Sov i hvert fall godt første natta.

Det første som slo meg denne gangen var at det tydeligvis er stor forskjell på tidlig januar og seint juli hva temperatur angår. Når jeg landet i Tokyo var det 39 grader, framme i Fukuoka var det nede i 36, men da var klokka halv elleve om kvelden, og neste morgen i Fukuoka var det 38 grader og styrtregn. Jeg skulle rett videre til Hiroshima, og det var like greit.

De raskeste togene i Japan heter Shinkansen Nozomi Super-Ekspress, og de lever virkelig opp til navnet. Akselerasjonen ut fra stasjonen kjennes, det samme når maksfart er nådd og føreren slipper opp på gassen. Sist jeg var i Japan gjorde jeg unna er 600 kilometer tur på godt under tre timer, denne gangen fikk jeg ikke sjekket distansen, men snittfarta var nok noe av det samme. En time etter at jeg gikk på toget i Fukuoka var jeg framme i Hiroshima.

Oppdateringer følger...