Behov for ansvarsdeling

Et av universitet- og høgskolesektorens største problemer når det kommer til å skaffe økonomiske bevilgninger har vært manglende prioriteringsevne. Dette påpekes blant annet av Knut Olav Åmås i Aftenposten 13. august (http://www.aftenposten.no/meninger/kommentatorer/aamaas/article3214289.ece). Alle vil bli universitet, alle vil opprette nye mastere og doktorgrader og alle vil bygge opp nye forskningsmiljøer. Hver for seg koster alt dette mye penger, og til sammen koster det helt urealistisk mye penger. I sum gjør dette at universitetene og høgskolene, som burde vært vektige aktører i det politiske livet, langt på vei krever hverandre i hjel og ender opp uten nevneverdig politisk innflytelse.

Jeg mener dette langt på vei kan sees som et resultat av den økte konkurranseutsettingen universitet- og høgskolesektoren har vært utsatt for de siste årene. En stor del av institusjonenes budsjetter utgjøres av konkurransebaserte komponenter knyttet til ulike kvantitative kriterier, fortrinnsvis student- og publikasjonsproduksjon. Denne løsningen har to grunnleggende problemer. For det første er det et problem i forhold til universitetenes og høgskolenes samfunnsansvar. En stor del av de som utdannes og det det forskes på er ting Norge ikke klarer seg uten. Dagens finansieringssystem gjør at prioriteringene i for stor grad er styrt etter ungdoms mer eller mindre gjennomtenkte ønsker samt forskning på "enklere" og mer oversiktelige temaer, framfor hva Norge trenger av samlet kompetanse. Overordnet styring er nær fraværende. For det andre fører det til at ekspansjon i et kort perspektiv blir mer lønnsomt enn konsolidering og kvalitetsheving av det eksisterende tilbudet. Dette hindrer samarbeid, og fører til at hele sektoren ender opp som tapere.

Ole Petter Ottersen og hans rektorteam kommer i Aftenposten 12. august med to spennende utsagn. For det første hevder de at "alle universitetene er nødt til å innse at de ikke kan være heldekkende." Og kanskje like spennende ytrer de også et ønske om en større grad av nasjonal samkjøring og ansvarsdeling innen høyere utdanning. I kombinasjon med en finansieringsordning hvor en større andel består i en forutsigbar basisbevilgning vil dette slik jeg ser det kunne gi en universitets- og høgskolesektor som samlet sett vil stå sterkere enn i dag. Jeg tror utdanningsinstitusjonene vil gjøre det klart best hvis de får økonomisk forutsigbarhet til å dyrke sitt særpreg framfor å kjempe om å være best på det samme.

En slik ordning vil selvsagt innebære en del praktiske problemer, ikke minst med hensyn til skalering av tilbudene. Et annet problem er hvordan en skal bevare viljen og fleksibiliteten til nyskapning og opprettelse av nye tilbud. Hvis opprettelse av nye tilbud skal måtte bygge på enighet innen hele sektoren eller "beordring" fra et sentralt organ vil løpet være kjørt før noe har kommet igang. Det største problemet tror jeg imidlertid er hvordan det hele skal bli satt igang. Hvor skal initiativet komme fra? For utdanningsinstitusjonene er det vanskelig å gå inn for økt grad av arbeidsdeling uten å måtte gå mot noen av sine egne. For storbypolitikerne er det vanskelig uten å bli tatt for å være mot levende distrikter. For distriktspolitikerne uten å bli tatt for å være trangsynte lokalpolitikere.

Det nærmeste jeg kommer et svar er at jeg tror initiativet i første omgang må komme fra universitets- og høgskolesektoren selv. Noen må evne å prioritere. Tørre å tråkke både sine egne og andre litt på tærne. Innse at alle ender opp som taperne hvis alle vil ha alt. Med samkjørte krav og en helhetlig plan bør alle muligheter være åpne for at universitetene- og høgskolene kan bli en viktig aktør og premissleverandør i politikken.