Miljødebatt på UMB

I går var det miljødebatt på Samfunnet i Ås i regi av Senterungdommen på Ås. Panelet besto av Olje- og energiminister Terje Riis-Johansen, innovasjonsdirektør i Statkraft og styreleder ved Høgskolen i Buskerud Sverre Gotaas, førsteammanuensis ved UMB Petter Heyerdahl og Unni Berge fra Zero. Debatten skulle dreie seg om klimautfordringen og ny energiteknologi. På grunn av at det er veldig tett med debatter og ulike valgarrangementer for tida rakk jeg kun den siste halvdelen av debatten, men den var absolutt verdt å få med seg. Befriende å selv midt i valgkampen kunne oppleve en debatt som utelukkende fokuserer på sak og ikke valgflesk. Masse skryt til Senterungdommen i Ås for et svært interessant og godt gjennomført arrangement.

I utgangspunktet hadde jeg sett for meg at Terje Riis-Johansen ville få det tøft. Sverre Gotaas har all grunn til å være irritert på en svært tungvin konsesjonsprosess for nye vindkraftanlegg og regjeringens somling med å få til en ordning med "Grønne sertifikater" a la den de har i Sverige. Petter Heyerdal kommer fra et institutt som kanskje mer enn noen i utdannings-Norge sliter med økonomien, og opplever sikkert stadig at gode ideer må legges bort fordi regjeringa ikke er tøff eller visjonær nok. Unni Berge representerer en organisasjon som har som hovedmål å jobbe for nullutslipp. Alt i alt burde det være duket for harde angrep.

Jeg synes Terje Riis-Johansen klarte seg overraskende bra. Noe av æren for dette bør nok den svært saklige formen debatten ble ført i ta, men han fremsto på alle måter som oppriktig interessert og svært godt orientert om hva som skjedde innen feltet. Jeg er også enig i at den rød-grønne regjeringa langt på vei har sitt på det tørre når det kommer til satsning på nye forskningsprosjekter innen alternativ energi. Etter et noe overraskende spørsmål/ innlegg fra Riis-Johansens Statssekretær angående håp og forventninger om at universitetene skulle komme opp med nye ideer og kompetanse fikk jeg også stilt et spørsmål om basis og kunnskapsmilliard. Ikke overraskende var det ikke noe klart svar å få, alt annet ville vært en liten sensasjon, men jeg fikk i det minste bekrefta at de også i OED var fult klar over at kunnskap og forskning var en absolutt nødvendighet også for eget departement i framtida.

Litt skuffende var det likevel at Riis-Johansen langt på vei satte et likhetstegn mellom satsning mot tidsbegrensa enkeltprosjekter og en generell økning i basis. Som tidligere nevnt har regjeringa satt i gang svært mange gode satsninger innenfor fornybar energi, deriblant statsning på vindmøller ved NTNU og bioenergi ved UMB. Felles for satsningene er imidlertid at de er relativt smale, retta mot enkeltprosjekter og begrensa i tid. All satsning er selvsagt positiv, men skal man få gjort de virkelig store tingene, og det behøves hvis en skal klare å finne et fullgodt alternativ til fossil energi, så tror jeg ikke det vil monne. De aller fleste store teknologiske revolusjoner har kommet etter tung og langsiktig grunnforskning, kortvarige anvendte prosjekter vil i beste fall kun bidra til en revisjon av alt eksisterende teknologi. Skal universitetene være i stand til å bedrive tung og langsiktig grunnforskning trengs det solide og langsiktige bevilgninger i bunn. På samme måte, hvis dagens studenter skal komme opp på et nivå som gjør dem i stand til å drive utviklinga videre, holder det ikke med stadige kutt i undervisningsstøtten i grunnleggende, men ressurskrevende, fag som matte og fysikk. Kortsiktige prosjektsatsninger vil ikke løse dette, et skikkelig løft i basis er det som må til.

Behov for ansvarsdeling

Et av universitet- og høgskolesektorens største problemer når det kommer til å skaffe økonomiske bevilgninger har vært manglende prioriteringsevne. Dette påpekes blant annet av Knut Olav Åmås i Aftenposten 13. august (http://www.aftenposten.no/meninger/kommentatorer/aamaas/article3214289.ece). Alle vil bli universitet, alle vil opprette nye mastere og doktorgrader og alle vil bygge opp nye forskningsmiljøer. Hver for seg koster alt dette mye penger, og til sammen koster det helt urealistisk mye penger. I sum gjør dette at universitetene og høgskolene, som burde vært vektige aktører i det politiske livet, langt på vei krever hverandre i hjel og ender opp uten nevneverdig politisk innflytelse.

Jeg mener dette langt på vei kan sees som et resultat av den økte konkurranseutsettingen universitet- og høgskolesektoren har vært utsatt for de siste årene. En stor del av institusjonenes budsjetter utgjøres av konkurransebaserte komponenter knyttet til ulike kvantitative kriterier, fortrinnsvis student- og publikasjonsproduksjon. Denne løsningen har to grunnleggende problemer. For det første er det et problem i forhold til universitetenes og høgskolenes samfunnsansvar. En stor del av de som utdannes og det det forskes på er ting Norge ikke klarer seg uten. Dagens finansieringssystem gjør at prioriteringene i for stor grad er styrt etter ungdoms mer eller mindre gjennomtenkte ønsker samt forskning på "enklere" og mer oversiktelige temaer, framfor hva Norge trenger av samlet kompetanse. Overordnet styring er nær fraværende. For det andre fører det til at ekspansjon i et kort perspektiv blir mer lønnsomt enn konsolidering og kvalitetsheving av det eksisterende tilbudet. Dette hindrer samarbeid, og fører til at hele sektoren ender opp som tapere.

Ole Petter Ottersen og hans rektorteam kommer i Aftenposten 12. august med to spennende utsagn. For det første hevder de at "alle universitetene er nødt til å innse at de ikke kan være heldekkende." Og kanskje like spennende ytrer de også et ønske om en større grad av nasjonal samkjøring og ansvarsdeling innen høyere utdanning. I kombinasjon med en finansieringsordning hvor en større andel består i en forutsigbar basisbevilgning vil dette slik jeg ser det kunne gi en universitets- og høgskolesektor som samlet sett vil stå sterkere enn i dag. Jeg tror utdanningsinstitusjonene vil gjøre det klart best hvis de får økonomisk forutsigbarhet til å dyrke sitt særpreg framfor å kjempe om å være best på det samme.

En slik ordning vil selvsagt innebære en del praktiske problemer, ikke minst med hensyn til skalering av tilbudene. Et annet problem er hvordan en skal bevare viljen og fleksibiliteten til nyskapning og opprettelse av nye tilbud. Hvis opprettelse av nye tilbud skal måtte bygge på enighet innen hele sektoren eller "beordring" fra et sentralt organ vil løpet være kjørt før noe har kommet igang. Det største problemet tror jeg imidlertid er hvordan det hele skal bli satt igang. Hvor skal initiativet komme fra? For utdanningsinstitusjonene er det vanskelig å gå inn for økt grad av arbeidsdeling uten å måtte gå mot noen av sine egne. For storbypolitikerne er det vanskelig uten å bli tatt for å være mot levende distrikter. For distriktspolitikerne uten å bli tatt for å være trangsynte lokalpolitikere.

Det nærmeste jeg kommer et svar er at jeg tror initiativet i første omgang må komme fra universitets- og høgskolesektoren selv. Noen må evne å prioritere. Tørre å tråkke både sine egne og andre litt på tærne. Innse at alle ender opp som taperne hvis alle vil ha alt. Med samkjørte krav og en helhetlig plan bør alle muligheter være åpne for at universitetene- og høgskolene kan bli en viktig aktør og premissleverandør i politikken.