Hogan knows best how to beat down the "I used to be fat" bully

Musikkvideoens storhetstid er forbi, i det minste som TV-underholdning. MTV har klokelig tatt konsekvensene av dette, vokst ut av rollen som underholdningskanal, og forsøksvis påtatt seg rollen som både oppdrager og folkeopplyser. Det hele er kledelig kanalisert gjennom ymse reality-show.

Både lærdommen og målgruppen varierer. Selv føler jeg meg litt forbi "My supersweet 16" (moral: det er viktig å ta seg en fest en gang i blant) og "16 and pregnant" (moral: å være 16 årig enslig mor uten utdanning er kjipt), og ikke riktig klar for "Hogan knows best" (moral: selv for pensjonerte wrestlere er det tidvis slitsomt med tenåringsbarn som prøver å bli popstjerne), men heldigvis er det mer visdom å ta av. To av de mer interessante programmene handler om de prisverdige egenskapene å være sunn og snill og grei.

MTVs livvsstilprogram, selve kilden til et rikt og sunt liv, heter "I used to be fat". Konseptet er som følger:

1. En høyst ordinær amerikansk tenåring sliter med lav selvtillit, få venner eller noe annet.
   
2. Tenåringen tar av en eller annen grunn kontakt med MTV for å få hjelp.
3. MTV sender en slank og solbrun fitness-instruktør som etter litt grining konkluderer med at roten til elendigheten er at tenåringen er feit.
4. Fitness-instruktøren mobber tenåringen, og prøver etter beste evne å innlære at mat, skam og snørr og tårer er tre sider av samme sak.
   
5. Tenåringen brytes sakte men sikkert ned og begynner til slutt å tro på fitness-instruktøren.
6. En haug med grining avbrutt av pauser med reklame for betakaroten.
7. Tenåringen blir slankere.
   
8. Tenåringen dyttes på noen latterlig trange og lite kledelige klær.
9. Det hele avsluttes med mer grining.

Etter "I used to be fat" er det tid for å lære at det lønner seg å være snille med hverandre, det er tid for "Beat down bully". I et desperat forsøk på å opprettholde et absolutt minimum av konsistens i denne bloggen presenteres også "Beat down bully" som en numerert liste:

1. En høyst ordinær amerikansk tenåring sliter med lav selvtillit, få venner eller noe annet.
   
2. Tenåringen tar av en eller annen grunn kontakt med MTV for å få hjelp.
3. MTV sender en tidligere kampsportutøver som konkluderer med at alt sammen er noen andre - bullyen - sin feil.
   
4. Litt tomprat og pauser med reklame for proteinpulver.
   
5. Kampsportutøveren finner ut at alt kan løses med en god gammel slosskamp.
6. Kampsportutøveren kontakter en kampsportutøver-kompis som får noen minutter til å se tøff ut i bar overkropp.
7. Kampsportutøver-kompisen banker opp bullyen.
   
8. Tenåringen får litt penger.
9. Bullyen sier unskyld, alle er venner og alt er bra.

Nå venter jeg bare på at MTV innser stordriftsfordelene i reality-mergen "Hogan knows best how to beat down the I used to be fat bully"?

Demonstrasjon mot datalagringsdirektivet

Datalagringsdirektivet (DLD) er til behandling på Stortinget, og som seg hør og bør skal det demonstreres mot. På det prinsippielle planet er jeg rimelig klar på hva jeg mener, men det har blitt skrevet såpass mye bra om tidligere, så jeg nøyer meg med å henvise til en høringsuttalelse (advokatforeningens) jeg synes sier det meste på en nøktern og god måte. På det rent praktiske planet er jeg imidlertid mer i tvil om konsekvensene vil bli de helt store. Det er på det rene at kapasiteten til informasjonsinnhenting per nå langt overgår analysekapasiteten, og med utviklingen som har vært i informasjonsmengder de siste årene er det lite som tilsier at dette vil endre seg. Det framstår også for meg som ganske klart at det ikke kommer til å fungere etter hensikten, og da har jeg vanskelig for å tro at politiet kommer til å kunne forsvare å bruke mye ressurser på å fange opp litt ymse de helt sikkert kan gjøre enklere på andre måter. DLD er med andre ord ikke noen "livet eller døden"-sak for meg, men siden det ikke akkurat er høysesong for demonstrasjoner for tida gjelder det å bruke de sjansene som byr seg.

Ved ankomst utenfor Stortinget ble det rimelig raskt klart at dette var en demonstrasjon som tiltrakk seg en god del andre folk en den jevne "Pro-Palestina"-demonstrasjon. Om ikke annet kan nok i det minste DLD-tilhengerne ta æren for å ha fått en god gjeng datainteressert ungdom opp fra kjelleren og ut i friluft. Arrangementet var også på mange måter herlig amatørmessig, og skilte seg klar fra den jevne Oslo-demonstrasjon. Tjen Folket var for en gangs skyld byttet ut med en liten gruppe Unge Høyre gutter, initiativtakeren bak demonstrasjonen reklamerte for en annen demonstrasjon han hadde planer om mot fotobokser med måling av gjennomsnittsfart, og opptil flere høyt profilerte juss-professorer hadde tatt seg tid til å stille opp.

Ettermiddagens to første appellanter var Rødts Bjørnar Moxnes og tidligere NSUer (og Unge Venstre leder) Sveinung Rotevatn. Spesielt Sveinung Rotevatn holdt en svært poengtert og underholdende appell, med diverse latterliggjøringer av Jens Stoltenberg som de store høydepunktene. Det er nok liten tvil om at Unge Venstre i det minste har fått en leder som er god til å snakke for seg.

Etter en svært god start gikk det litt mer opp og ned med appellene, og det dukket opp ganske mye rart. En av dataungdommens egne, "Anonymous", høstet stor applaus da han ble presentert, men insisterte av en eller annen grunn på å holde appell med maske, noe som gjorde det komplett umulig å skjønne noe som helst av hva han sa. En annen spesiell ting ved appellene, som i go for seg ikke var noe negativt, var hvor vanskelig det var å høre hvem appellantene egentlig representerte. SUs nye leder utmerket seg i så måte, mye takket være noe uheldig eksempelbruk som implisitt støttet lavere alkoholavgifter og frislipp av tax-free kvoter. Hadde det ikke vært for at han avsluttet med å invitere Jens på SUs kurs i feministisk selvforsvar for å lære å si nei, hadde jeg nok heller tippet FpU enn SU.

Ettermiddagens siste og mest eksotiske innslag var leder i et eller annet som het "Bevisste skjorter", en globaliseringskritisk bevegelse med en sterk hang til konspirasjonsteorier. Lederen hadde åpenbart lagt sjela si i å ligne mest mulig på ikonbilder av Che Guevara, og serverte en tirade om hvordan CIA forgiftet drikkevannet i hele verden, den Norske stat i det hemmelige bygde opp utryddingsleirer, Jens egentlig ønsket å innføre et fascistisk diktatur, kjøtt var behandlet så det sakte gav kjemisk lobotomering, den norske psykiatrien hadde til hensikt å motarbeide ytringsfriheten, og en rekke andre spennende tanker. Alt med et par hundre tilhørere. DLD tok han seg ikke bryet med å nevne. Først tok det noen minutter før folk skjønte hva som egentlig skjedde. så holdt det store flertallet, med noen få og iherdige unntak, på å le seg skakk i hjel, og til slutt var det noen som tok til fornuft og overdøva hele greia med rop mot DLD.

Etter en kald time med appeller av svært varierende kvalitet var demonstrasjonen slutt. Hvorvidt den vil spille noen rolle fra eller til er nok høyst tvilsomt, men den var i det minste god underholdning.

Finansdebatten

I dag var det tid for finansdebatt på Stortinget. Debatten hvor man ettersigende skal "diskutere de store spørsmålene og de lange linjene", utøve svært selektiv hørsel, skryte av seg selv, skryte av andre og fortelle om hvor man har vært på ferie det siste året.

Det begynte ganske friskt, med leder av finanskomiteen som først lirte av seg noen fraser om stø kurs for så å gå rett i strupen på FrPs skattepolitikk. Uheldigvis var det bare det siste temaet som virkelig slo an blant de andre representantene, og som forble tema gjennom resten av debatten.

Foruten Inga Marte Thorkildsen, som fortalte om hvor hun hadde vært på ferie, var det påfallende hvor lite interesserte spesielt de rød-grønne er i å prate om noe som helst annet enn FrP og skatt. Å spørre FrP selv om skattepolitikken deres er i og for seg greit, men når samtlige andre parier også får gjentatte spørsmål om hva de mener om FrPs skattepolitikk, om de tar avstand fra FrPs skattepolitikk, om de er helt sikre på at de virkelig tar stor nok avstand fra FrPs skattepolitikk, og om det at de tar avstand fra FrPs skattepoltikk vil få noen praktiske konsekvenser for et eventuelt regjeringssamarbeid, blir det temmelig meningsløst. Det hadde virkelig vært befriende om noen turte å avvike fra den tilsynelatende konsensusen om at skatt er et onde, og at ingen (mulig med unntak av de mye omtalte 33 rikeste?) egentlig burde betale skatt.

Blant de rød-grønne var det eneste hederlige unntaket Sp, hvor Per Olaf Lundteigen som vanlig kjørte sitt eget løp uavhengig av alt og alle, og et par andre ville snakke om FrPs landbruks- og kommunepolitikk. Det jeg venta mest på, samferdsel og utdanning, ble mer eller mindre forbigått i stillhet.

Likevel var det et par klare høydepunkter. Mest gledelig, og mulig også viktigst, var hvor langt Trine Skei Grande gikk i å antyde at det ville bli svært svært vanskelig for Venstre å inngå i en FrP-dominert regjering. Hovedargumentasjonen for dette var store forskjeller i miljøpolitikken. Bare synd at det neppe kommer til å spille noen rolle til eller fra. Dagfinn Høybråten viste også nye sider av seg selv da han, etter å gjentatte ganger ha blitt presset på hvor problematisk det ville bli for KrF å inngå i en FrP-dominert regjering, nær selvironisk innrømme at det uansett valgutfall så mørkt ut for KrF-politikk de neste årene.

I pausen før kveldssesjonen benyttet jeg sjansen til å komme meg hjem fra jobb og lage middag. En konsekvens av dette var at jeg gikk glipp av Jens Stoltenberg som nok en gang skulle brilliere i sin favorittøvelse: "Hvor lite er det mulig å si i løpet av fem minutter?" Tror jeg skal klare å leve med det.

For seertallene sin del hadde nok Stortingets nett-TV vært tjent med mer bevisst casting. Selv om Mette Hanekamhaug serverer gullkorn etter gullkorn i bloggen sin er det tydelig at hun sliter med å komme til sin rett på TV. Skal det bli virkelig fart i sakene trenger vi nok en teselskap-bevegelse i Norge også, gjerne ledet av Hanne Nabintu Herland.

Takk til Japan for denne gang

Siste kveld i Japan, Fukuoka, og i morgen går turen hjemover. Tror nesten dagen i dag har vært den varmeste til nå, 34.2 grader kvart på ni om kvelden, så det skal igrunn bli bra å komme seg til litt kaldere strøk. I dag har jeg ruslag rundt i Fukuoka uten å sett på noe som helst av severdigheter, gjort unna litt småshopping som gjensto, og generelt tatt det med ro. Har også vært bra å fått i seg litt mer "normal" mat enn hva jeg har fått den siste uka. Japansk mat er ok den, mye av det er til og med ganske godt, men veldig mye er bygget opp rundt basisen misosuppe og ris, og for meg som ikke er vant med det blir misosuppe og ris tre ganger om dagen litt kjedelig i lengden.

Japan om sommeren har vært ganske annerledes enn Japan om vinteren, men har ikke på noen måte skuffet, og på mange måter bare vært enda mer spennende nå. Selv om jeg godt kunne klart meg med 5-10 grader kaldere, er det mer folk og mer liv over alt, mye mer lyd fra innsekter, mer blomster, og generelt flere ting som er veldig annerledes enn i Norge. Den store fordelen med Japan for meg er at man får alle fordelene med å være et eksotisk sted langt borte (kanskje med unntak av at alt er billigere), uten at man må stri med noen av de vanlige ulempene. Det kreves ingen vaksiner, alt kan trygt spises, vannet i springen kan drikkes (men i byene smaker det veldig klor), alt er rent og pent og fungerer som det skal, og man trenger egentlig ikke være redd for noe som helst. Jeg er ikke i tvil om at jeg følte meg langt tryggere i Osaka (og tidligere i Tokyo) selv om det var mørkt og jeg ikke ante hvor jeg var, enn hva jeg gjør en vanlig dag i Oslo (og jeg føler meg ikke spesielt utrygg i Oslo).

Den store utfordringen i Japan er språket. Japanere er jevnt over ikke gode i muntlig engelsk, og er som regel også både klar over det og flaue for det. Resultatet av dette er for det første at de forstår svært lite og knapt er i stand til å gjøre seg forstått, og for det andre at de ikke tør å prøve. Noe jeg har hatt stor suksess med her er å gjøre det veldig tydelig at jeg heller ikke har engelsk som morsmål. Majoriteten av utenlandske turister i Japan kommer fra engelsk-språklige land (veldig mange australiere), så hvis du ikke gjør noe for å avkrefte dette blir du automatisk tatt for å være engelsk-språklig, og da også skummel. Med å overdrive aksent, forenkle så mye som overhodet mulig, kutte ut alle ikke-meningsbærende ord og gjerne også nøle og dra litt på ting når man tar kontakt på engelsk pleier alt å gå greit. Som regel blir mange nok ord forstått til at ting løser seg, og hvis ikke finner de som regel fram penn og papir, som de er langt stødigere i engelsk med. Japanere er jevnt over også veldig begeistret for Skandinavia (tror nok de er det for de fleste land, kanskje med unntak av USA, Australia og Kina), og det blir som regel et forsøk på en liten prat om Skandinavia og Norge. Sist jeg var i Japan måtte jeg i sånne samtaler til stadighet avkrefte at Espen Bredesen var død, og dels beklage at ingen japanske medier hadde formidlet at han fortsatt var i live. Denne gangen har Espen Bredesen vært gammelt nytt, og et par forsøk på å forklare Norge via Espen Bredesen har blitt møtt med skuldertrekk. Denne gangen har jeg måttet ty til virkelige kjendiser som Frode Johnsen, Edvard Munch og Torstein Horgmo.

Høydepunktene fra denne turen er nok utvilsomt Hiroshima, Nara og Yakushima. Hiroshima var først og fremst veldig spesielt, vanskelig å beskrive, men et sted man absolutt bør ha vært. Nara var veldig omfattende, og besøket ble nok litt preget av varmen, men spesielt Todai-Ji var helt fantastisk. I Nara var det også en del steder som var stengt på grunn av oppussing, og to UNESCO-lista steder jeg ikke fikk kommet meg innom (bl.a. verdens eldste gjenværende trebygning, fra ca. år 700). Yakushima var helt ulikt "fastlands-Japan", med vill natur, ville dyr, lavere tempo og en mye mer avslappet stemning. Naturen på Yakushima var helt nydelig, og selv om severdighetene primært var trær i ulike former og størrelser, holdt det i massevis. Det største savnet mitt på Yakushima var en bil, sykkel eller et eller noe annet som hadde gjort det emr effektivt å komme seg rundt. Skiltingen var dårlig, ting tok tid og det var som regel ingen som kunne et ord engelsk å spørre, så å legge planer var ganske håpløst. Fordelen med dette er selvsagt at det fortsatt er mye igjen der å gjøre, og at jeg har gode grunner til å dra tilbake.

Turens store skuffelse var at jeg ikke fikk kommet meg innom Kyoto. Kyoto er uten snev av konkurranse det store stedet å se i Japan, og jeg er nok i ganske eksklusivt selskap som turist gjennom nesten to måneder som ikke har vært i Kyoto. Grunnen til at det ikke ble noe Kyoto-besøk var rett og slett at jeg ikke orket. Det var alt for varmt, og å haste rundt i hælene på en haug andre mennesker for å se fem dager i løpet av én eller to var rett og slett mer enn jeg orket. Blir nok en påsketur til Kyoto etter hvert.

I morgen har jeg en lang reisedag framfor meg. Regner med å ta første t-bane til flyplassen 05.50, så er det først til Tokyo Narita, så Frankfurt og til slutt Gardermoen. 16 timer og 5 minutter på fly, så det blir nok tid til et eller annet nytt film-marathon. Gleder meg igrunn til å komme hjem igjen (har et håp om 15 grader og overskyet), og så har jeg ei helg å komme til hektene på før det er i gang med en ny og spennende jobb.

Typhoon

Typhoonen var meldt å komme inn over Yakushima i løpet av natta, for så å forsvinne litt utpå ettermiddagen. Det var derfor med en viss skuffelse jeg våknet opp til relativt bra vær. Spiste frokost, salat av tang og bacon, ris, flyvefisk, gjæra brune bønner (noe forferdelige greier) og lit ymse annet. Fortsatt ingen typhoon. Lokalbussene gikk som normalt, og jeg tok turen til stranda jeg ikke hadde vært på dagen før i håp om at badeforholdene skulle være bedre der. Vel ute ved kysten var det åpenbart at noe var i gjerdet, bølgene var betydelig større enn dagen før (begynner nok nå å snakke fire meter) og selv om denne stranda lå innenfor en molo som tok av for det værste var bading utelukket. Vannet så ikke veldig fristende ut heller, med et godt belte drivved, tang, flasker og pimpstein som måtte forseres på vei ut fra stranda. Gikk derfor en tur litt utover langs kysten for å se på bølgene. Ble også sittende å se på en svært iherdig, men etter hvert lettere oppgitt taxisjåfør som tydeligvis ikke fant kundene sine, og derfor dro ut på tur til fots for å finne dem. Tror han gikk minst en kilometer hver vei mens han ropte "Taxi" og en del ting på japansk før han til slutt ga opp og kjørte sin vei.

Rundt lunchtid begynte det å skje ting. Som ofte ved større væromslag ble det først så å si vindstille. Vinden snudde så cirka 90 grader, og så var det hele i gang. Denne gangen var jeg godt forberedt og rakk faktisk å få på meg regntøy før jeg var klissvåt, men jeg kunne nesten like gjerne spart meg det bryet. Varmen var den samme, så svett og klam hadde jeg blitt uansett, og jeg var heller ikke i nærheten av å klare å stenge regnet ute. Om det best kan sammenlignes med å vaskes i vaskemaskin eller dusje i vindtunell vet jeg ikke, men tror nok det ligger et sted der. Så lenge jeg ikke gikk direkte opp mot vinden var det imidlertid ikke ubehagelig, snarere ganske gøy. Det var likevel ganske klart at utendørs ikke var noe værende sted, så jeg kom meg ganske snart på første buss (som faktisk fortsatt gikk) tilbake til ungdomsherberget.

Hovedkonklusjonen etter min første typhoon må bli at typhooner har et ufortjent dårlig rykte. Det var vått og det blåste mye, men likevel var det mest gøy. Her må det bemerkes at Yakushima tydeligvis er godt vant med typhooner og derfor innrettet etter at det kommer en del av dem i løpet av året. Bortsett fra at alle transportmidler til fastlandet var innstilt og at alle holdt seg innendørs fortsatte derfor alt som normalt, og hadde den kommet midt på natta hadde nok knapt noen lagt merke til den. I ti-tida på kvelden var det hele over, og vi kunne følge en oppsummering av dagens vær på den lokale værmeldinga. Typhoonen hadde kommet litt lenger nord-vest enn ventet, med hovedtyngden på sørlige Sør-Korea, men vi hadde blitt tilgodesett med vindstyrke på 32 m/s vi også. Den var nå ventet å fortsette nord-østover, og hvis det ene av de tre scenariene som ble presentert slår til kan det hende vi sees igjen i Fukuoka.

Yakushima 3

I dag var planen å dra til ei strand og slappe av der. Det finnes tre fine strender på øya, to på motsatt side av øya fra der jeg bor, og en et par mil lenger øst på sørsida. I går kjøpte jeg et busskort som gir to dagers fri reise med alle busser fra selskapet JR (buss-delen av det nasjonale jernbaneselskapet), og valgte derfor å dra til strendene som krevde mest mulig busskjøring. På den måten fikk jeg både mye for pengene og en veldig fin sightseeing-tur. Busskortet er for øvrig noe man absolutt bør kjøpe på Yakushima. Det koster 3000 yen (drøyt 210 Nok), og er mer enn spart inn på en tur fra nord til sør og tilbake.

Framme på stranda var det ikke akkurat strandvær. Temperaturen var på plass, men det blåste og duskregnet. I påvente av bedre vær gikk jeg en liten runde for å ta litt bilder, og hilste på en hel haug med gamle mennesker som jobbet i grønnsakshagene sine. At distriktene eldes og dør ut ser ikke ut til å være noe særnorsk problem. Selv om jeg tidvis synes det kan være vanskelig å anslå alderen på japanere er det ingen tvil om at det er svært mange gamle mennesker her. Etter en snau times tur hadde regnet gitt seg, og jeg la kursen mot stranda. Selv om vinden riktig nok hadde løyet noe, hadde bølgene på ingen måte roet seg, så planene om bading ble fort lagt på is. 2-3 meter høye bølger som bryter så å si i strandkanten blir i voldsomste laget for meg, det er vaskemaskin, ikke bading. Ruslet en tur på stranda, som på alle måter var veldig fin, og traff på en irsk-japaner som fikk oppdatert meg på at det var en typhoon som lå og lurte et sted mellom Japan og Kina som foret oss med regn, vind og store bølger, og at det først var ventet å roe seg om et par dager.

Mens jeg var ute og gikk var det en japaner som hoiet og vinket til meg. Som vanlig skjønte jeg fint lite av hva han ropte, men det var åpenbart at det var noe han ville vise meg. Framme hos ham fant jeg ut at han (og en svært ivrig hund) sto og så på en skilpaddeunge som etter beste evne forsøkte å karre seg ned til havet. Jeg visste at stranda var kjent for at havskilpadder la egg der, men hadde ingen anelse om når klekkingen var, og trodde uansett at det skjedde midt på natta, så det kom som en stor overraskelse. Det lille dyret sto virkelig på for å kave seg de snaue femti meterne ned til vannkanten, og fikk noen skikkelige rundturer i bølgene og opp igjen på land før den til slutt ble borte.

Etter å ha sett et par skilpaddeunger til kjempe seg ned til havet, inkludert en som gikk seg fullstendig vill mellom noen store steiner. For sistnevnte endte jeg ganske ufrivillig opp som skilpaddeekspert på spørsmålet om hvorvidt det var OK å hjelpe den eller ikke. Egentlig hadde jeg ikke peiling på slikt, men magefølelsen tilsa at de ikke skulle hjelpes. Etter å ha sett på hvordan den i over en halvtime kjempet seg rundt blant steiner og dype fotspor uten egentlig å komme av flekken, var det imidlertid vnskelig å holde seg kald og hard. Japanerne som også så på (hvorav ingen egentlig kunne engelsk) var åpenbart like i tvil som meg, men mente tydeligvis dette var noe jeg måtte vite, og henvendte seg derfor hele tiden til meg. Løsningen ble til slutt at vi fikk en liten gutt til å hjelpe den. Skilpaddeungen kom seg ned til vannet, og hvis den egentlig heller skulle dø enn å få hjelp kunne vi alltids skylde på «the stupid little boy».

Tilbake på ungdomsherberget var det mer prat om typhoonen. Det var årets første ordentlige, en snau måned før de egentlig skulle begynne, og ventet å passere det sørlige Japan i løpet av kommende natt og neste dag. Til typhoon å være var den visstnok foreløpig relativt mild og snill, men masse regn og vind på 30 m/s måtte regnes med. Tipset var derfor å skrinlegge alle planer for den kommende dagen, og håpe det gikk over fort. Det første passer meg svært bra, jeg har absolutt ingen planer for i morgen uansett. Det andre håper jeg virkelig også slår til. I overimorgen skal jeg med ferge tilbake til fastlandet, og da håper jeg for det første at ferja går, og for det andre at sjøen er relativt rolig.

Yakushima 2

Ungdomsherberget jeg bor på på Yakushima er på alle måter veldig japansk. Den store fordelen med dette er at alt er kjemperent og velholdt, at frokost og middag er inkludert i prisen, og at det også her er plenty med morsomme engelske skilt («Rinse the sink after you wash mouth» er nok favoritten). Ulempene er at det er mye tider og rare regler å forholde seg til, japansk bad, at jeg stort sett ikke aner hva jeg spiser og en del andre rariteter. Søppelsorteringa dras nesten like langt som på Hokkaido (hvor de f.eks. hadde fem ulike kategorier for bomull, avhengig av andel andre stoffer det evt. var blandet med), men det er i og for seg en bra ting. At badet (heldigvis untatt toalettene) er stengt mellom klokka ni og klokka fire og at alle lys slukkes klokka ti, føles ikke like fornuftig. Japansk bad vil kort og greit si at man ikke har vanlige dusjer, men noen lave sitte-dusjer man skal skylle seg i før man går oppi et stort og veldig varmt badekar. Er i utgangspunktet ikke overbegeistret for fellesbadekar som står med vannet i hele dagen løsningen, og badevann som her holdt 44 grader frister uansett ikke det minste. Heldigvis er det fullt mulig å skylle av seg en gang, for så å gjøre det et par ganger til, og da blir det cirka som en vanlig dusj, med unntak av at man sitter på en lav krakk. 

Til tross for at det ofte ikke er helt enkelt å si hva ting er, smaker maten stort sett ok, og jeg blir alltid god og mett. Til frokost i dag (delvis forklart på ettermiddagen) fikk jeg f.eks. to risballer (trekantet sak av sammenpresset «sushi-ris»), panert svinefilet, en halv stekt flygefisk, salat av gulerot og kål, litt ymse sylta grønnsaker og et hardkokt egg innbakt i ei fiskekake. Til middag var det sashimi av en eller annen hvit og litt rødlig fisk, en slags grønnsak, en panert hvit fisk, litt kylling, noe hvite greier jeg ikke aner hva var (glatte på ene siden, og med små tapper som minnet om mothaker på den andre), men som hadde OK konsistens og smakte som om de kom fra havet, noe gele med sorte prikker, noe jeg tipper var karamelisert søtpotet og noen panerte grønnsaker, i tillegg til de alltid tilstedeværende ris og miso-suppe. Jeg blir stort sett veldig mett, men på en ganske behagelig måte.  

I går var planen å gå en rolig liten fjelltur, før jeg skulle en mer omfattende fjelltur i dag. Turen ble på sett og vis rolig, men jeg fikk merke at det er lant opp til fjell på 1600 - 1800 meter når du starter så å si ved havnivå. Jeg hadde også ganske store problemer med å finne veien dit jeg skulle. All skilting er på japansk, som regel uten noen symboler som kan virke rettvisende, og uten noen gjennomført stil. Det eneste engelske kartet jeg har over øya er et veldig grovt og omtrentlig turist-kart, og det japanske kartet er hendig nok skrevet med et forenklet alfabet som ikke samsvarer med det de som har laget skiltene på øya har brukt. Ble etter hvert til at jeg droppa å planlegge hvor jeg skulle, gikk på, og tok ting som de kom. Den kanskje største overraskelsen var hvor rikt dyreliv det var på øya. Bare i løp av den første timen hadde jeg sett to hjort, fem aper, et par store rovfugler og en haug med firfisler. Dyrene her har i motsetning til hjorten på Miyajima og i Nara ikke skjønt at menneskene er deres beste venner og enkleste vei til mat, og har derfor en del hakk høyere personlig integritet. 

På rundt 1200 meter traff jeg på den største slangen jeg noen gang har sett uten et glass foran. Stor, svart og stygg som lå halvveis på tvers av veien. Tror ikke jeg tar i hvis jeg skriver at den var minst 2 meter lang. Jeg ble overrasket fordi jeg ikke trodde det fantes slanger på Yakushima, og spesielt fordi jeg ikke hadde sett en eneste plakat som advarte mot dem. Japan går USA en høy gang når det kommer til å advare mot ting som kan tenkes å være skummelt eller farlig, og slangen var i hvert fall skummel, så jeg synes absolutt jeg burde vært advart mot den. Etter å ha kommet meg over det verste sjokket gikk jeg over til å forsøke å få den til å flytte på seg, men det var lettere sagt enn gjort. Godt mulig grunnen til at jeg ikke hadde sett noen advarsler var at den var for lat til å gjøre noe som helst. Stein som landet 5 centimeter foran nesa på den frambrakte ingen reaksjon, først når jeg pirket i den med en lang pinne (veldig lang pinne, fordelen med god tilgang på bambus), fant den ut at det var en idé å flytte på seg.

Planen for i dag var å gå opp til et tre som heter Jamon-Sugi, verdens eldste sedertre, rundt 8000 år gammelt, for så å fortsette til en fjelltopp på ca 1900 meter litt lenger oppi lia. En misforståelse førte imidlertid til at jeg ikke rakk bussen (verten på ungdomsherberget sliter litt med forskjellen på fire og fem, og hadde fram til busstida konsekvent byttet om. Jeg tok derfor fire-femti for å være fem-førti, men dengng ei). Det ble derfor ikke noe 8000 år gammelt tre på meg, men jeg kom meg skikkelig tidlig opp. Benyttet timene jeg plutselig hadde fått til overs til å gå en tur langs kysten. Utrolig hvor mye forskjellig som egentlig vokser her. Har blant annet plukket både pasjonsfrukt og bananer fra trær og palmer i veikanten, og i dag gikk jeg forbi både ananas, papaya og kokkospalmer også. I tillegg kommer alle de tidligere nevnte stueplantene. Lokale bønder har også snappet lagt seg til den fine ordningen med å sette varer til salgs ut langs veien med en boks til å putte penger på. Både en enkel og praktisk måte å få tak i veldig veldig god frukt. Prisene er også mye lavere enn på "fastlandet", hvor frukt kort og greit er kjempedyrt (noe som sikkert skyldes at all frukten som selges utseendemessig er helt perfekt, og pakket inn i minst et lag med beskyttende skum, et lag plast og gjerne litt mer skum og plast også). En galiamelon (riktignok ganske stor, og helt kulerund) kan koste helt oppi 3500 yen (snaut 250 kroner), hvis den regnes som førstesortering.

Siden jeg ikke kom meg dit jeg egentlig hadde planlagt, tok jeg det som lignet mest som erstatning. En slags sedertre-opplevelsespark kalt Yaku-Sugi Land. Det høres absolutt ikke bra ut, men overrasket på alle måter positvt. Fire sløyfer av ulik lengde var tilrettelagt, som gikk innom en lang rekke store trær, over elver og litt hit og dit. I tillegg var det svært godt merket (utrolig nok til og med på engelsk) med navn og alder på trær, artsnavn på både trær og andre planter, og en del om historien til tømmerhogsten på øya. Jeg gikk den lengste sløyfa, og tok en liten omvei via en nærliggende fjelltopp på veien. Selv om det egentlig bare var tre etter tre etter tre som var severdighetene var skogen kjempefin, trærne stor og alt så massivt og mosegrodd og på alle måter vilt, at det rett og slett var en stor opplevelse.

Urutinert nok hadde jeg glemt å sjekke busstidene ned igjen, og endte opp med å komme ned til busstoppet ti minutter etter at den siste bussen for dagen hadde kjørt. Jeg måtte derfor ut på en et par kilometers gåtur for å komme til et busstopp på en annen rute. Der traff jeg på en veldig hjelpsom, men etter hvert gangske slitsom mann, som om ikke annet klarte å gjøre meg veldig stresset og forvirret. Først trodde han alle bussene for dagen hadde gått, og mente jeg måtte gå ned (16 kilometer), så ringte og styra han, så på bussruta jeg hadde med, stoppet et par biler, ringte litt mer og pratet i en walkie-talikie, alt tilsynelatende for å hjelpe meg. Problemet var bare at han ikke kunne et ord engelsk, og pratet i vei til meg på japansk, stilte en haug med spørsmål, ristet på hodet, nikket, viste tommelen opp og kjørte på med et voldsomt korpsspråk, alt uten at jeg hadde den minste anelse om hva som foregikk. Jeg prøvde så godt jeg kunne å smile, si hvor jeg skulle, og se det komiske i situasjonen, men slet med å nå fram med det siste. Dette var åpenbart ramme alvor. Til slutt kom det imidlertid en buss, tilsynelatende like overraskende på oss begge, og jeg fikk kommet meg et stykke nedover. Etter en liten mil måtte jeg bytte buss, og det ble en ny runde styr fordi jeg ikke hadde brukt tur-delen av billetten min, og nå hadde vært med på en retur. Denne gangen var det heldigvis ei som snakket godt engelsk i nærheten, og ting løste seg derfor greit, men det er neimen ikke mye som skal til før ting blir et voldsomt styr.

Nå har jeg både vannblemmer på et par tær og fått nok av trær for noen dager. Planen for i morgen er strand og kanskje snorkling, og så får jeg se om det er morsomt nok til en gjentakelse dagen etter.