25.11.2010

Finansdebatten

I dag var det tid for finansdebatt på Stortinget. Debatten hvor man ettersigende skal "diskutere de store spørsmålene og de lange linjene", utøve svært selektiv hørsel, skryte av seg selv, skryte av andre og fortelle om hvor man har vært på ferie det siste året.

Det begynte ganske friskt, med leder av finanskomiteen som først lirte av seg noen fraser om stø kurs for så å gå rett i strupen på FrPs skattepolitikk. Uheldigvis var det bare det siste temaet som virkelig slo an blant de andre representantene, og som forble tema gjennom resten av debatten.

Foruten Inga Marte Thorkildsen, som fortalte om hvor hun hadde vært på ferie, var det påfallende hvor lite interesserte spesielt de rød-grønne er i å prate om noe som helst annet enn FrP og skatt. Å spørre FrP selv om skattepolitikken deres er i og for seg greit, men når samtlige andre parier også får gjentatte spørsmål om hva de mener om FrPs skattepolitikk, om de tar avstand fra FrPs skattepolitikk, om de er helt sikre på at de virkelig tar stor nok avstand fra FrPs skattepolitikk, og om det at de tar avstand fra FrPs skattepoltikk vil få noen praktiske konsekvenser for et eventuelt regjeringssamarbeid, blir det temmelig meningsløst. Det hadde virkelig vært befriende om noen turte å avvike fra den tilsynelatende konsensusen om at skatt er et onde, og at ingen (mulig med unntak av de mye omtalte 33 rikeste?) egentlig burde betale skatt.

Blant de rød-grønne var det eneste hederlige unntaket Sp, hvor Per Olaf Lundteigen som vanlig kjørte sitt eget løp uavhengig av alt og alle, og et par andre ville snakke om FrPs landbruks- og kommunepolitikk. Det jeg venta mest på, samferdsel og utdanning, ble mer eller mindre forbigått i stillhet.

Likevel var det et par klare høydepunkter. Mest gledelig, og mulig også viktigst, var hvor langt Trine Skei Grande gikk i å antyde at det ville bli svært svært vanskelig for Venstre å inngå i en FrP-dominert regjering. Hovedargumentasjonen for dette var store forskjeller i miljøpolitikken. Bare synd at det neppe kommer til å spille noen rolle til eller fra. Dagfinn Høybråten viste også nye sider av seg selv da han, etter å gjentatte ganger ha blitt presset på hvor problematisk det ville bli for KrF å inngå i en FrP-dominert regjering, nær selvironisk innrømme at det uansett valgutfall så mørkt ut for KrF-politikk de neste årene.

I pausen før kveldssesjonen benyttet jeg sjansen til å komme meg hjem fra jobb og lage middag. En konsekvens av dette var at jeg gikk glipp av Jens Stoltenberg som nok en gang skulle brilliere i sin favorittøvelse: "Hvor lite er det mulig å si i løpet av fem minutter?" Tror jeg skal klare å leve med det.

For seertallene sin del hadde nok Stortingets nett-TV vært tjent med mer bevisst casting. Selv om Mette Hanekamhaug serverer gullkorn etter gullkorn i bloggen sin er det tydelig at hun sliter med å komme til sin rett på TV. Skal det bli virkelig fart i sakene trenger vi nok en teselskap-bevegelse i Norge også, gjerne ledet av Hanne Nabintu Herland.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar