Ikke-statistikere har kjedelige liv – de er bare for dumme til å forstå det selv

 Fritt etter: Barnløse har kjedelige liv, de vet det bare ikke selv

Mennesker som velger å ikke bli statistikere tror de lever spennende liv. Men det er ikke sant. Faktisk er livene deres dønn kjedelige.

Når en person bevisst skyver planene om å bli statistiker frem i tid, er det fordi de synes livet er perfekt som det er. De har et hav av frihet, og kan misbruke tallmateriale akkurat som de selv vil. Det de ikke skjønner, er at de i virkeligheten er som gullfisker som svømmer rundt i en bolle – uten å komme noen vei. De trekker gjerne frem at de kan bevise hva de vil, når de vil, uten å måtte tenke på signifikans. Og de kan finne korrelasjoner når som helst, hvor som helst.

Frihet?

Ikke-statistikere tenker at krav om empiri bare innebærer hindringer. At empiri bare sørger for at de ikke får gjøre som de selv vil. De frykter at de skal miste seg selv om de får kunnskap om kvantitativ metode. Det er her de misforstår helt.

Når man er så redd for å miste friheten sin, er man da egentlig en slave av sjarlatanismen? Kan man bare være seg selv hvis man kan gjøre hva man vil, når man vil? Er ikke dette i så fall et hinder?

Ikke-statistikere burde spørre seg selv hva de virkelig vil i livet. Hva innebærer denne friheten de er så livredde for å miste? Hvor fører denne friheten hen?

Jobb gir ikke lykke

Joda, det er fint å føle seg nyttig og ha en fremgangsrik karriere. Men sannheten er at det arbeidslivet har å tilby, ikke gir noen god smak i munnen. Penger avgjør hvem som er viktige og ikke i arbeidslivet. Det er godt mulig å ofre sine beste år for jobben – uten å få noe igjen for det. Kanskje sitter man til og med plutselig uten jobb på grunn av nedbemanning?

Det er ingen garanti for at du beholder jobben. Statistikken, derimot, er for alltid, og gir livet en dypere mening. Og man slutter aldri å være statistiker.

Livet er fullt av overraskelser

Livet som statistiker er full av overraskelser fra morgen til kveld. Ikke-statistikere må finne på overraskelsene sine selv.

Når en person skyver planene om å bli statistiker foran seg, skjønner de ikke hvor kjedelige livene deres er uten signifikans, kausalitet og korrelasjoner. De forstår ikke at livet uten statistikken rett og slett er kjedelig.

Reservasjonsrett for noen få

Helseminister Bent Høyes forslag om reservasjonsordning for fastleger har med god grunn skapt storm de siste ukene. At forslaget i korthet går ut på å ta fra de svake og gi til de sterke er så sin sak. Det framstår på mange måter som et mantra for regjeringen Solberg, og kan neppe kalles noen stor overraskelse. Mer overraskende er de store prinsipielle svakhetene i forslaget. Det som forsøkes solgt som et prinsipielt forsvar av samvittighetsfriheten er ved nærmere øyensyn ikke noe mer enn et dårlig pragmatisk kompromiss i et desperat forsøk på å unngå å tape ansikt.

Debatten om samvittighetsfrihet for noen få i en yrkesgruppe blir både eksklusiv og snever. Man står i fare for å vikle seg inn i en spiral av mulige reservasjoner både for leger, for andre yrkesgrupper og i møte med ulike pasientgrupper, men uten begrunnelse innsnevrer man debatten til å handle om noen få privilegerte promiller. Det er langt fra manko på andre grupper i helsevesenet som med rette kunne kreve reservasjonsrett. Helsesøstre og jordmødre kan i dag foreskrive p-piller. Hva hvis de ønsker en reservasjonsadgang? Og hva hvis en jordmor nekter å skrive ut Subutex til en gravid? Det er ikke lenge siden arbeidsminister Robert Eriksson raste mot muslimer som krevde samvittighetsfrihet i forhold til salg av svinekjøtt og alkohol. Hvor ligger den prinsipielle forskjellen mellom legers og butikkansattes samvittighet?

Forslaget har også en distriktspolitisk side, hvor mangelen på konsekventhet om mulig kommer enda klarere til syne. Ved skiftet fra «rett» til «mulighet» er det lagt en rekke premisser som må være oppfylt før det i praksis vil være mulig å benytte seg av muligheten. Kort oppsummert vil virkningen av disse være at leger i de store byene også i praksis får benytte seg av sin nyervervede «mulighet», mens leger i distriktene i stor grad vil være avskåret fra dette. Er samvittigheten til leger i byene viktigere enn samvittigheten til leger i distriktene? Er det riktig at hvilke rettigheter du har, eller «muligheter» som det visst nå heter, avhenger av hvor du bor?

Høyre har rykte som et parti som verdsetter grundighet og solid politisk håndverk. Det er ikke vanskelig å forstå hvilke problemer styringsiveren har ført dem inn i gjennom avhengigheten av KrF eller Venstre, men det er uforståelig hvordan de kan tro at de vil slippe unna med et forslag gjennomsyret av venstrehåndsarbeid. Personlig er jeg mot både «reservasjonsrett» og «reservasjonsmulighet», men jeg har faktisk større forståelse for en «reservasjonsrett». Hvis man er villig til å akseptere de bredere implikasjonene en reservasjonsrett vil innebære også for andre yrkesgrupper gir det i det minste grunnlag for en potensielt god og viktig prinsipiell debatt.

OPS, dyrt og unødvendig

- Innlegg i Grimstad Adressetidene

E24 melder 6. august at investeringsselskapet Sundt og de andre eierne av OPS-prosjektene Lyngdal-Flekkefjord og Grimstad-Kristiansand de siste årene har tatt ut til sammen 120 millioner i utbytte fra prosjektene. I samme artikkel bekrefter en representant for Skanska at det er vedlikeholdskontraktene som er kommersielt interessante, altså er det usikkerheten rundt kostnadene til vedlikehold det er mulig å tjene gode penger på.

Dette viser med all tydelighet at OPS er en fordyrende måte å organisere samferdselsutbygginger. Å kjøpe forsikring mot usikkerhet er i seg selv ikke en dårlig løsning, men for at noen skal være villige til å selge forsikringen må den nødvendigvis bli dyrere enn de faktiske kostnadene ved det den dekker. For folk flest er dette verdt det, roen man får av å vite at man ikke plutselig vil våkne opp med nedbrent hus og uten råd til et nytt er verdt noen ekstra kroner. For staten stiller det seg imidlertid annerledes. Staten sover ikke dårlig om natta, og staten har råd til å betale uforutsette ekstrautgifter. Risikoen er utvilsomt større for at eieren av OPS-kontrakten plutselig skal stå uten penger enn for at staten skal gjøre det, og det er ingen hemmelighet hvem som da blir sittende igjen med regninga. Det er altså ingen grunn til at staten systematisk skal betale mer enn det det faktisk koster for vedlikehold av veier.

SV sier et nei til OPS fordi det er dyrt og unødvendig. Et langt bedre alternativ er økt bruk av offentlig prosjektfinansiering. Fordelen med prosjektfinansiering er at det gir en langsiktig og forutsigbar finansiering av prosjekter, framfor å være avhengig av årlige, offentlige budsjetter. Prosjektfinansiering gir dermed den langsiktigheten og forutsigbarheten i finansieringen av samferdselsprosjekter som er nødvendig for å sikre rask og sammenhengende utbygging, uten at man trenger å gå den fordyrende omveien om OPS.

Universitetet i Agder – Hvor går vi?

Kronikk i Fedrelandsvennen 03.06.13 om den pågående utredningen av fusjon eller forpliktende samarbeid mellom UiA og HiT:

-

Prosessen rundt en mulig fusjon mellom Universitetet i Agder (UiA) og Høgskolen i Telemark (HiT) nærmer seg den første virkelige milepælen. 13. juni skal styrene for de to institusjonene ta stilling til hva som skal skje videre. Handlingsalternativene spenner fra å stoppe videre utredningsarbeid via å fortsette utredningene av et bredt spekter av samarbeidsformer til å sette alle krefter inn for en snarlig fusjon.

Saken har med god grunn fått stor oppmerksomhet både i Agderfylkene og Telemark, og blitt flittig debattert i Fedrelandsvennen (FVN). Den tidlige debatten var etter mitt syn i for stor grad preget av forutinntatthet og fordommer og tok i liten grad opp alle de interessante sidene av saken. Heldigvis har det i det siste har det også kommet opp en del svært interessante ytringer. Sist fra tidligere Høgskolen i Agder-rektor Knut Brautaset i FVN 5. mars. Gjennom en lengre diskusjon av UiAs utvikling og posisjon konkluderte han med at en fusjon i beste fall vil hemme den positive utviklingen UiA har hatt siden universitetssatsningen startet og at det derfor må frarådes.

Jeg er i det vesentligste enig med Knut Brautasets analyse av nåtiden, men jeg er langt mer i tvil om dette bildet kommer til å vare. Brautaset påpeker helt riktig at det i dag ikke er noe politisk press for sammenslåinger. Til tross for at dette uten tvil er et politisk ønske har det til nå blitt valgt en myk linje basert på frivillighet. Det har blitt forsøkt stimulert til økt samarbeid, konsentrasjon og arbeidsdeling gjennom en pott med insentivmidler, de såkalte SAK-midlene (Samarbeid, Arbeidsdeling og Konsentrasjon). Både frivillighetslinja og SAK-midlene har vært et rød-grønt initiativ, og det er ikke vanskelig å se for seg at en eventuell ny blå-blå regjering vil ønske å gå hardere til verks. Også hos de rød-grønne er det bred enighet om at SAK-midlene har gitt mye samarbeid, men lite arbeidsdeling og konsentrasjon, og det er derfor varslet en gjennomgang av ordningen. For en ny minister med markeringsbehov, uavhengig av «farge», er dette utvilsomt et område som ligger svært lagelig til for hugg.

Hvordan et sterkere politisk press for sammenslåinger vil slå ut for UiA er imidlertid ikke lett å forutse. Til tross for at UiA er et ungt universitet er det i studenttall ikke noe lite universitet, ikke en gang i internasjonal målestokk. Jeg har derfor vanskelig for å se at UiA vil bli et startpunkt for en ryddejobb i sektoren. Et vel så viktig spørsmål er i hvor stor grad UiA vil ha frihet til å følge egne initiativer mens en slik prosess pågår.

Brautaset etterlyser videre "en regjering med politisk mot og gjennomføringsevne, slik at universitetene i Stavanger, Agder og Nordland får like gunstige økonomiske vilkår som de tidligere etablerte universitetene". Dette er noe UiA og UiS (og senere også UiN) har jobbet for lenge, og hvor det endelig ser ut til å skje noe. Fra begge politiske sider er det varslet gjennomgang av finansieringssystemet for høyere utdanning, og det vil da være særdeles vanskelig å argumentere for å videreføre dagens ubegrunnede forskjellsbehandling. Spørsmålet er hva man vil få isteden? Det man kan holde for sikkert er at en ny finansieringsordning ikke vil være til de såkalte etablerte universitetenes ugunst. Skal Stavanger, Agder og Nordland heves innebærer dette at det må komme en betydelig økning i basistilskuddet. Dette er lite realistisk.

Et mer trolig alternativ er at utjevningen tar form av at en større andel av sektorens samlede forskningsfinansiering konkurranseutsettes. Dette er en løsning som slår to fluer i en smekk. For det første vil man oppnå en formell utjevning av svakt begrunnede ulikheter i dagens finansieringssystem gjennom at midlene gjøres tilgjengelige for alle og at det er det «nøytrale» kriteriet kvalitet som avgjør fordelingen. Hvor reell denne konkurransen vil bli er selvsagt et helt annet spørsmål. For det andre vil en økt andel konkurranseutsatte midler kunne brukes som et effektivt grep for å oppnå økt konsentrasjon.

Argumentene for konsentrasjon av forskning er sterkere enn argumentene for konsentrasjon av utdanning. Geografisk nærhet er en betydelig faktor for folks utdanningsvalg, og nærhet til et universitet eller en høgskole med relevante utdanninger er derfor svært viktig for både privat næringsliv og det offentlige. Å opprettholde en desentralisert utdanningsstruktur er derfor en nødvendig del av distriktspolitikken så vel som næringspolitikken. For forskningens del kan det argumenteres med at geografisk nærhet er viktig for å bygge relasjoner og igangsette samarbeid, men dette overskygger ikke behovet for rett kompetanse og nødvendig infrastruktur.

Selv om det til stadighet kommer opp eksempler på det motsatte er tendensen til at forskningsfronten blir mer og mer krevende både med hensyn til utstyr og personell entydig. Skal man henge med trengs det mange penger, mange mennesker, og innen en del felter også mye dyrt utstyr. Erik Newt skrev nylig i Aftenposten at "De enkle oppdagelsers tid er forbi", og fra et realist- og teknolog-ståsted er det vanskelig å være uenig. Så lenge ressurstilgangen er begrenset gjør dette det vanskelig å argumentere for noe annet enn konsentrasjon.

Med dette som bakteppe; Hvor bør UiA gå videre med HiT samarbeidet? UiA har hatt en drivende utvikling de siste årene, og om alt fortsetter i dag, for ikke å snakke om hvis de økonomiske vilkårene bedres, er det for meg klart at UiA er best tjent med å stå alene. Det er liten tvil om at en fusjonert institusjon vil stå ovenfor en betydelig ryddejobb, og at dette på kort sikt vil måtte bli både ressurskrevende og til dels ubehagelig. Jeg er imidlertid mer i tvil om dette framtidsscenarioet er realistisk. Jeg mener debatten til nå i for stor grad har tatt utgangspunkt i en «business as usual»-situasjon hvor UiA i en urealistisk stor grad har kontroll over den framtidige utviklingen. For å ta den riktige avgjørelsen mener jeg vi trenger en fortsatt debatt og utredningsprosess som i mindre grad handler om å telle opp hvordan situasjonen er i dag, og i større grad tar for seg utviklingen i utdannings- og forskningslandskapet og hvordan UiA best mulig kan posisjonere seg for framtida.

Kvalitet på vin og utdanning

Torsdag 29. mars lanserte Civita i samarbeid med en rekke partnere nettportalen Utdanningskvalitet.no. Dette er en nettside hvor studiesøkende og andre interesserte skal kunne sammenligne «kvaliteten» på en rekke studier ved ulike studiesteder. Portalen har tatt opp i seg den berettigede kritikken som oftest er av forsøk på å rangere studier, at for mang ulike ting er forsøkt blandet sammen. Den har imidlertid fortsatt en del metodiske problemer når det kommer til utvalgsstørrelser og valg av indikatorer. Alle initiativer som bringer utdanningskvalitet opp på dagsorden er prisverdige, men det bør ikke slukes ukritisk. Når Civita med samarbeidspartnere tar initiativet til det som nærmest framstår som en forbrukerportal er det åpenbart at det ligger noe mer bak. Det er liten tvil om at portalen springer ut i fra en logikk som tilsier at måling, med hensikt å sammenligne og skape konkurranse, nødvendigvis vil føre til en forbedring.

Kvantifisering av utdanningskvalitet, og omgjøringen av denne til ulike former for rangeringer er svært omdiskutert. Antallet potensielle indikatorer er stort, og utslaget disse gir vil i stor grad påvirkes av individuell variasjon hos den enkelte student. Selv om indikatorutvalget i Utdanningskvalitet.no per nå er sterkt begrenset og neppe særlig dekkende, bør dette snarere sees som et potensiale for utvikling enn et argument mot portalen. Det som imidlertid er et langt viktigere spørsmål er hvorvidt tiltaket samsvarer med det målet man i siste instans ønsker å oppnå; at flest mulig studenter skal bli flinkest mulig. En fruktbar tilnærming til dette spørsmålet, om enn hvor obskurt det måtte høres ut, vil være å se på hvilke erfaringer som er gjort med kvantifisering av kvalitet på vin.

Den kanskje viktigste motivasjonen for kvantifisering av kvalitet er gjøre informasjonen lett tilgjengelig og å bevege seg bort fra subjektive elementer. Det er innholdet som skal telle, ikke forkunnskaper, historie eller markedsføring. Både kvaliteten på vin og kvaliteten på utdanning kan sees på som latente (skjulte) variable. De er vanskelige, om ikke umulige, å måle direkte, men for begge kan det avledes en lang rekke lett målbare indikatorer. Verdien til disse vil, som navnet tilsier, gi en indikasjon på verdien til den latente variabelen.

Kvantifisering av kvaliteten på vin kan i grove trekk gjøres på to måter; enten ved «objektive» målinger i et laboratorium som så settes sammen til et kvalitetsmål, eller ved «subjektiv» smakstesting. Objektiviteten til laboratoriemålingene vil imidlertid være relativ, da forholdet mellom de målbare indikatorene og kvaliteten nødvendigvis vil måtte bygge på en eller annen form for subjektiv vurdering.

Problemer oppstår når noen, uavhengig av hvilken grunn, får en definisjonsmakt over vektingen av de målbare indikatorene, altså hvilke bestanddeler som gir et godt totalresultat. I vin-verden har dette skjedd gjennom at Robert Parker har oppnådd status som en slags fasit på hva som er god vin. Dette har ført til at tilpasning til «Parker-smak» nær har blitt en nødvendighet for overlevelse for mindre produsenter. Om dette gir bedre kvalitet er tvilsomt. At det gir ensretting er sikkert.

Alternativet, og det som best ivaretar ønsket om objektivitet, vil være å ikke sammenfatte laboratoriemålingene til ett kvalitetsmål, og gjengi disse som refleksjonsspektre, sukker-/syre-/garvestoff-verdier eller lignende. Dette vil bli et mål som er langt mindre tilgjengelig, og som først og fremst vil appellere til de som alt både innehar kunnskapen og interessen, altså de som strengt tatt har minst nytte av informasjonen.

På samme måte vil man innenfor høyere utdanning stå i fare for at særinteresser i så stor grad får definisjonsmakt over hva som regnes som en kvalitativt god utdanning, at tilpassing til dette blir en økonomisk nødvendighet. Skal målbare indikatorer sammenfattes til ett mål på studiekvalitet må det nødvendigvis foretas både et subjektivt utvalg og en subjektiv vekting. Det er naivt å tro at ikke denne i større grad vil bygge på aktørers styrkeforhold og økonomiske egeninteresser, og i mindre grad på å fremme kvalitetsutvikling og innovasjon. Utdanningssektoren trenger innovasjon, ikke flere konserverende strukturer.

Også for utdanningskvalitet vil et alternativ være å kun gjengi de enkelte indikatorene, for så å overlate til hver enkelt å tolke og sammenfatte disse. Dette vil gi institusjonene større mulighet til å spisse seg mot enkelte nisjer og utvikle egne spesialiteter. Ulempen vil imidlertid også her være at informasjonen blir tyngre tilgjengelig. Dette samsvarer ikke med formålet til Utdanningskvalitet.no.

Til tross for tendenser til ensretting finnes det fortsatt enorme mengder spennende vin. Det er neppe heller noen fare for at rangeringers inntog øyeblikkelig skal gi en ensrettet og kjedelig utdanningssektor. Man kan likevel ikke unngå å spørre om tiltaket som iverksettes virkelig er egnet til å oppnå formålet. Har inntoget av Parker-skalaen gitt mer god og spennende vin? Vil rangeringer gi bedre og mer framtidsretta utdanninger?

Kunnskapene om hva som gir god utdanningskvalitet er begrenset. Det trengs mer forskning, og alle bør være forberedt på at utfallet av denne både kan bli dyrt og kreve store endringer. Skal Norge ha noe håp om å forbli, eller bli, en ledende kunnskapsnasjon har vi imidlertid ikke noe annet valg. Målet er klart, men veien dit er fortsatt høyst usikker. I mangelen på gode svar bør vi imidlertid vokte oss for å ty til lettvinte løsninger bare fordi de tilfeldigvis er tilgjengelige.

Innlegg i TU 19.04 - De kreative realfagene

Det har blitt en del skriving i det siste. Under gjengis et innlegg jeg hadde i Teknisk Ukeblad 19. april. Jeg har lenge irritert meg over at "kreative studier" nær har blitt et synonym for "drama, design eller noe innen media". Realfagene er i høyeste grad kreative, men vi må bli mye flinkere til å formidle det.

"De kreative realfagene

Kriseoppslag om mangelen på ingeniører og realister har de siste åra vært en nær dagligdags hendelse. Vinklingen varierer naturlig nok noe, men gjennomgangstemaet er at det utdannes alt for få innenfor realfag og teknologi, og at det begynner å bli kritisk.

En lang rekke tiltak har blitt satt i gang for å øke rekrutteringen av elever og studenter til realfag og teknologi. Det finnes ordninger med ekstrapoeng for realfag på videregående skole, ordninger for ettergivelse av studiegjeld for realfagslærere, ordninger med mentorer, med praksis i bedrifter, integrerte løsninger med utdanning i bedrift m.fl. For teknologiutdanningene sin del ser det ut til å gå rett vei. Om det er de nevnte tiltakenes fortjeneste, eller om det skyldes at budskapet om at teknologiutdannelse betyr en sikker og godt betalt jobb begynner å nå ut, vet jeg ikke, men søkningen til teknologistudier de siste årene har jevnt over vært god. Det gjenstår fortsatt store utfordringer med å utdanne nok ingeniører, men mye av dette kan trolig løses ved opprettelse av flere studieplasser. For de disiplinorienterte realfagene, som matte, fysikk og kjemi, er imidlertid ikke situasjonen like lys.

Et imageproblem

Realfagene har et alvorlig imageproblem. Dette problemet er til stede både i kommunikasjonen utad, til samfunnet, og i kommunikasjonen innad, til nåværende og framtidige elever og studenter.

I kommunikasjonen til samfunnet er realfagene vanskelige. Elevene og studentene er dårlige, de stryker, og svært ofte er det den moderne teknologien, som datamaskiner, som har skylda. Løsningen er flere timer, mer pugging, mer disiplin, kort sagt tiltak som neppe i særlig grad appellerer til aspirerende realfagstudenter.

I kommunikasjonen til elevene og studentene er realfagene tørre og harde. De er de eneste fagene hvor idealet tilsynelatende er å reprodusere noe mest mulig nøyaktig. Den typiske realfagsoppgaven i skolen består av to faser. Først må oppgaven «forstås», og så må den «løses». Det å «forstå» en oppgave innebærer her først å finne ut hva det spørres etter, for så å koble oppgaven opp mot en predefinert løsningsstrategi fra pensum. Løsningen av oppgaven består i å anvende løsningsstrategien for å komme fram til et svar som er gitt på forhånd. Fyndord som kreativitet og personlig uttrykk har ingen plass, det er fakta og fasit som er det rådende.

Det handler sjelden om rett og feil

Det er betenkelig at knapt noen som jobber med realfag til daglig vil kjenne seg igjen i de negative beskrivelsene over. Realfag på et anvendt nivå er neppe verken vanskeligere, tørrere, eller mer fasit-basert enn andre fagområder. Det er sjelden begrepsparet rett/feil gir mening. Det eksakte svaret vil på forhånd være ukjent, og ofte vil det ikke engang eksistere. Virkeligheten er kompleks og vanskelig, og utfordringene ligger i å forenkle på en slik måte at resultatet blir praktisk anvendbart. Dette krever selvsagt realfaglige basiskunnskaper, men ikke minst krever det evne til å forstå komplekse problemer, dra nytte av tidligere erfaringer og tenke nytt.

Realfag er kreativitet i praksis!

Kreativitet i utdanningssammenheng er synonymt med musikk, kunst, dans, drama, design, eller den ulne sekkeposten «noe innen media». Det handler om frihet, følelser, å uttrykke seg selv og å skape noe. Dette står i skarp kontrast til det bildet som formidles av realfagene.

Ingen vil imidlertid motsette seg at naturvitenskaplige pionérer som Newton, Darwin eller Einstein var kreative. Hardtarbeidende, helt sikket. Geniale, sannsynligvis. Men først og fremst evnet de å tenke kreativt og stille spennende spørsmål. Selv om det for de færreste, om noen, er realistisk å nå opp på samme nivå som disse, er det ikke noe i veien for å benytte den samme tilnærmingen til realfagene. Det spennende er å se, tenke og stille spørsmål, ikke å pugge løsninger på problemer som alt er løst.

Skal rekrutteringen til realfagene bli bedret er det ikke noen vei unna at vi må bli bedre til å formidle hva disse egentlig handler om. Få føler et så stort ansvar for lønnsomheten til norsk næringsliv at de lar det bli bestemmende for valg av utdanning. Få motiveres alene av at noe framstilles som vanskelig. Men svært mange er nysgjerrige på verden og ønsker å selv kunne spørre, undersøke og forstå. Kunnskaper i realfag er det beste utgangspunktet for å kunne dette.

Fokus i formidling av realfag må flyttes fra metode til anvendelse og fra fasit til forståelse. Metoder er ikke noe annet enn verktøy som gjør det mulig å uttrykke seg. De er nødvendige som en basis, men de er ikke noe mål i seg selv. Målet er å komme opp med de gode spørsmålene og de nyskapende, kreative løsningene. Realfag er kreativitet i praksis!"

Innlegg i Fvn 13. april

Under gjengis et innlegg om samferdsel og regionutvikling jeg hadde på trykk i Fedrelandsvennen 13. april og i Agderposten 19. april. Har ikke klart å finne det på nett hos noen av dem. Innlegget springer ut i fra en frustrasjon over flertallet av Agder-politikernes tilsynelatende voldsomme vilje til å sette alt på ett kort inn mot NTP 2014 - 2023 og binde og begrense seg til overambisiøse planer for E18/ E39.

"Vi må tørre å satse!

Om et snaut år legges Stortingsmelding om nasjonal transportplan 2014 – 2023 fram for Stortinget. Forståelsen av behovet for en ordentlig samferdselssatsning synes større enn på svært lenge, og NTP-rammene som ble lagt til grunn i planleggingen gjenspeiler dette. Dragkampen om midler og velvilje er i god gang, og agderpolitikerne er med på kjøret. Til tross for en blomstrende oljeleverandørindustri er det ikke til å komme unna at Agder-fylkene lett faller litt utenfor. Det trengs et ordentlig samferdselsløft for at landsdelen skal fortsette å utvikles og gå framtida lyst i møte.

Ulike transportmidler har ulike fordeler. Vei og biltrafikk har sin store styrke i punkt-til-punkt transport over kortere strekninger. En bil er ikke avhengig av rutetid, og kan gå til og fra nær hvor som helst, men fremføringshastigheten i seg selv er lav, og relativt sett krever den mye plass. Dette tilsier at bil er glimrende for spredtbygde områder, men lite egnet der hvor store avstander skal tilbakelegges fort, eller mange personer skal til og fra samme sted.

De befolkningstynne områdene av Agder trenger bedre vei. For næringsutvikling er effektiv kommunikasjon et must, og for å opprettholde stabil bosetting eller skaffe kvalifisert arbeidskraft er muligheter for pendling til og fra mer befolkningstette kystområder nødvendig. For langsiktig utvikling av Agder som en attraktiv region for bosetting og større næringsetablering er imidlertid veiutbygging en lite ambisiøs og kortsiktig løsning.

Uavhengig av kvaliteten på ny vei retning Oslo eller Stavanger vil reisetiden fortsatt være for lang for dagsturer. Problemer med saktegående trafikk og mye tungtransport vil være forbigående løst, men vil komme tilbake med økt styrke. Det er godt dokumentert (Downs 1962, Duranton & Turner 2011 m.fl.) at mer vei gir mer trafikk. Utbygging fra to til fire felt gir ikke en vei som tåler en dobling av befolkningen.

For tre måneder siden la Jernbaneverket fram høyhastighetsutredningen. I denne ble det konkludert med at det er mulig med utbygging av høyhastighetstog i Norge, at det er mulig å organisere dette som en trinnvis utbygging, og kanskje mest gledelig, at en korridor sørover langs kysten mot Kristiansand og Stavanger utpekte seg som den mest interessante.

En kystnær togløsning vil knytte Agderbyene, Oslo og Stavanger tettere sammen. Agder vil bli et attraktivt alternativ til Oslo og Stavanger både med hensyn til boligpriser og tilgjengelige tomtearealer. Transportkapasiteten vil være overlegen hva det er mulig å få til med vei, og den økte driftssikkerheten vil gjøre det mulig å flytte store volum gods fra vei til bane. Dette vil frigjøre plass på veien, øke trafikksikkerheten og minske behovet for videre veiutbygging.

Mulighetene er store, men de krever at det trekkes i samme retning. Framtida er kollektiv i byene, bilbasert i regionene og kollektiv mellom regionene. Det er ingen motsetning mellom en opprustning av lokal- og fylkesveinettet og en framtidsrettet jernbane.

Vi må tørre å satse. Vi må tørre å tenke stort. Vi må tørre å gå for tog!"