Universitetet i Agder – Hvor går vi?

Kronikk i Fedrelandsvennen 03.06.13 om den pågående utredningen av fusjon eller forpliktende samarbeid mellom UiA og HiT:

-

Prosessen rundt en mulig fusjon mellom Universitetet i Agder (UiA) og Høgskolen i Telemark (HiT) nærmer seg den første virkelige milepælen. 13. juni skal styrene for de to institusjonene ta stilling til hva som skal skje videre. Handlingsalternativene spenner fra å stoppe videre utredningsarbeid via å fortsette utredningene av et bredt spekter av samarbeidsformer til å sette alle krefter inn for en snarlig fusjon.

Saken har med god grunn fått stor oppmerksomhet både i Agderfylkene og Telemark, og blitt flittig debattert i Fedrelandsvennen (FVN). Den tidlige debatten var etter mitt syn i for stor grad preget av forutinntatthet og fordommer og tok i liten grad opp alle de interessante sidene av saken. Heldigvis har det i det siste har det også kommet opp en del svært interessante ytringer. Sist fra tidligere Høgskolen i Agder-rektor Knut Brautaset i FVN 5. mars. Gjennom en lengre diskusjon av UiAs utvikling og posisjon konkluderte han med at en fusjon i beste fall vil hemme den positive utviklingen UiA har hatt siden universitetssatsningen startet og at det derfor må frarådes.

Jeg er i det vesentligste enig med Knut Brautasets analyse av nåtiden, men jeg er langt mer i tvil om dette bildet kommer til å vare. Brautaset påpeker helt riktig at det i dag ikke er noe politisk press for sammenslåinger. Til tross for at dette uten tvil er et politisk ønske har det til nå blitt valgt en myk linje basert på frivillighet. Det har blitt forsøkt stimulert til økt samarbeid, konsentrasjon og arbeidsdeling gjennom en pott med insentivmidler, de såkalte SAK-midlene (Samarbeid, Arbeidsdeling og Konsentrasjon). Både frivillighetslinja og SAK-midlene har vært et rød-grønt initiativ, og det er ikke vanskelig å se for seg at en eventuell ny blå-blå regjering vil ønske å gå hardere til verks. Også hos de rød-grønne er det bred enighet om at SAK-midlene har gitt mye samarbeid, men lite arbeidsdeling og konsentrasjon, og det er derfor varslet en gjennomgang av ordningen. For en ny minister med markeringsbehov, uavhengig av «farge», er dette utvilsomt et område som ligger svært lagelig til for hugg.

Hvordan et sterkere politisk press for sammenslåinger vil slå ut for UiA er imidlertid ikke lett å forutse. Til tross for at UiA er et ungt universitet er det i studenttall ikke noe lite universitet, ikke en gang i internasjonal målestokk. Jeg har derfor vanskelig for å se at UiA vil bli et startpunkt for en ryddejobb i sektoren. Et vel så viktig spørsmål er i hvor stor grad UiA vil ha frihet til å følge egne initiativer mens en slik prosess pågår.

Brautaset etterlyser videre "en regjering med politisk mot og gjennomføringsevne, slik at universitetene i Stavanger, Agder og Nordland får like gunstige økonomiske vilkår som de tidligere etablerte universitetene". Dette er noe UiA og UiS (og senere også UiN) har jobbet for lenge, og hvor det endelig ser ut til å skje noe. Fra begge politiske sider er det varslet gjennomgang av finansieringssystemet for høyere utdanning, og det vil da være særdeles vanskelig å argumentere for å videreføre dagens ubegrunnede forskjellsbehandling. Spørsmålet er hva man vil få isteden? Det man kan holde for sikkert er at en ny finansieringsordning ikke vil være til de såkalte etablerte universitetenes ugunst. Skal Stavanger, Agder og Nordland heves innebærer dette at det må komme en betydelig økning i basistilskuddet. Dette er lite realistisk.

Et mer trolig alternativ er at utjevningen tar form av at en større andel av sektorens samlede forskningsfinansiering konkurranseutsettes. Dette er en løsning som slår to fluer i en smekk. For det første vil man oppnå en formell utjevning av svakt begrunnede ulikheter i dagens finansieringssystem gjennom at midlene gjøres tilgjengelige for alle og at det er det «nøytrale» kriteriet kvalitet som avgjør fordelingen. Hvor reell denne konkurransen vil bli er selvsagt et helt annet spørsmål. For det andre vil en økt andel konkurranseutsatte midler kunne brukes som et effektivt grep for å oppnå økt konsentrasjon.

Argumentene for konsentrasjon av forskning er sterkere enn argumentene for konsentrasjon av utdanning. Geografisk nærhet er en betydelig faktor for folks utdanningsvalg, og nærhet til et universitet eller en høgskole med relevante utdanninger er derfor svært viktig for både privat næringsliv og det offentlige. Å opprettholde en desentralisert utdanningsstruktur er derfor en nødvendig del av distriktspolitikken så vel som næringspolitikken. For forskningens del kan det argumenteres med at geografisk nærhet er viktig for å bygge relasjoner og igangsette samarbeid, men dette overskygger ikke behovet for rett kompetanse og nødvendig infrastruktur.

Selv om det til stadighet kommer opp eksempler på det motsatte er tendensen til at forskningsfronten blir mer og mer krevende både med hensyn til utstyr og personell entydig. Skal man henge med trengs det mange penger, mange mennesker, og innen en del felter også mye dyrt utstyr. Erik Newt skrev nylig i Aftenposten at "De enkle oppdagelsers tid er forbi", og fra et realist- og teknolog-ståsted er det vanskelig å være uenig. Så lenge ressurstilgangen er begrenset gjør dette det vanskelig å argumentere for noe annet enn konsentrasjon.

Med dette som bakteppe; Hvor bør UiA gå videre med HiT samarbeidet? UiA har hatt en drivende utvikling de siste årene, og om alt fortsetter i dag, for ikke å snakke om hvis de økonomiske vilkårene bedres, er det for meg klart at UiA er best tjent med å stå alene. Det er liten tvil om at en fusjonert institusjon vil stå ovenfor en betydelig ryddejobb, og at dette på kort sikt vil måtte bli både ressurskrevende og til dels ubehagelig. Jeg er imidlertid mer i tvil om dette framtidsscenarioet er realistisk. Jeg mener debatten til nå i for stor grad har tatt utgangspunkt i en «business as usual»-situasjon hvor UiA i en urealistisk stor grad har kontroll over den framtidige utviklingen. For å ta den riktige avgjørelsen mener jeg vi trenger en fortsatt debatt og utredningsprosess som i mindre grad handler om å telle opp hvordan situasjonen er i dag, og i større grad tar for seg utviklingen i utdannings- og forskningslandskapet og hvordan UiA best mulig kan posisjonere seg for framtida.