30.07.2010

Hiroshima

Vært tre hele dager i Japan nå og begynner så smått å få aklimatisert meg. Temperaturen er så å si den samme, i overkant av 35 grader, men jeg har blitt flinkere til å drikke og skrudd ned tempoet et par hakk, så det går greit.

Første hele dag ble tilbragt i Hiroshima. Av naturlige grunner kan ikke Hiroshima skilte med noen sjarmerende gamleby, gamle templer eller lignende som man gjerne finner i Japanske byer, men stedet har en desto mer dramatisk nyere historie å by på. Så godt som alle Hiroshimas severdigheter er knyttet til atombomben, og dette virker også til å prege turistene som kommer. Hoveddelene av atombombeminnesmerkene er en minnepark med ymse monumenter, A-domen, kanskje verdens mest fotograferte ruin og nå også på UNESCO-lista og et museum om Hiroshima og hvorfor atombomer er en dårlig idé.

Minneparken ligger på den norlige delen av en liten øy, og nordspissen av denne var i utgangspunktet siktepunktet for bomben. Den traff et par hundre meter lenger øst, men til å være sluppet etter manuelt visuelt sikte var det etter sigende så nær blink som mulig. Minneparken er, på mange måter ganske typisk japansk, en forholdsvis lavmælt affære. En granittportal med et skrin hvor en protokoll med navnene på alle kjente omkomne ligger, en flamme som skal brenne til alle atomvåpen er tilintetgjort, en statue tilegnet barna som omkom, en gravhaug med et lite tempel hvor asken etter de titalls tusen som ikke var identifiserbare ligger, og noen få andre minnesmerker er spredt rundt, ellers en ganske ordinær park. Men det holder i massevis. Stedet og historien er spesielt nok i seg selv. A-domen er det ikke stort å si om, utenom at det er utrolig at den sto igjen. Senteret for bomben var snaut to kvartaler unna, og alt annet i en kilometers omkrets lå flatt, så hvordan den ble stående er helt utrolig.

Der parken og A-domen er lavmælte tar museet desto hardere i. Å si at det ikke har en klar agenda vil være å lyve, men agendaen er både ærlig og prisverdig, og museet lykkes svært godt. For den nær symbolske summen av 50 yen(ca. 3,60 kr) får man en hard og usensurert skildring av hvilke ødeleggelser og lidelser bomben forårsaket, både der og da og i mange år seinere. Og det til og med på engelsk. Litt overraskende på meg, bl.a. etter å ha sett litt av hva som finnes av krigsminnesmerker i Tokyo, legger ikke museet stort i mellom når det skildrer hvilke overgrep japanerne begikk både i Kina og mot kinesiske og koreanske krigsfanger og fremmedarbeidere, og til dels også egen befolkning. Jeg kan klart for lite om dette til å være helt sikker på at det ikke er tatt snarveier, men det kommer veldig tydelig fram at Japan ikke på noen måte var uskyldige eller noen som bare tilfeldigvis ble involvert i krigen. 

Det som også kommer veldig klart fram, og som nok er det som gjorde størst inntrykk på meg, er prosessen i forkant av bombingen. Hvorfor Hiroshima ble valgt og hvorfor bomben ble sluppet når den ble, er alt grundig dokumentert. Her levnes vestmaktene liten ære. Hovedkriteriet for valg av slippsted var at dette måtte ha en tre-kilometers radius av bybebyggelse. Videre måtte stedet ikke ha vært utsatt for videre bombing tidligere i krigen. Begrunnelsen for dette var at man på den måten best fikk studert bombens virkning. Altså en test under helt realsitiske forhold. Av en eller annen grunn ble det også bestemt at befolkningen ikke skulle varsles i forkant. På samme måte argumenteres det for at avgjørelsen om bombingen og slipptidspunktet hovedsaklig var bestemt av ønsket om å gi amerikanske skattebetalere noe igjen for alle pengene investert i Manhattan-prosjektet, og dels for å posisjonere seg i forhold til Sovjet. Oppsummert ble altså noen hundre tusen japanere og koreanere (ca 10% var koreanere) sprengt i filler for å teste et våpen amerikanske skattebetalere syntes begynte å bli for dyrt, og for å skremme Sovjet litt i samme slengen. Jeg håper virkelig at det hele var litt mer nyansert, men uansett om det er snev av sannhet i det eller ikke så holder det i massevis for meg.

Siste del av museet viste ødeleggelsene, skadene og ettervirkningene. Denne delen var kort og greit forferdelig, med detaljerte bilder, klær, hår og negler fra etterlatte, dels smeltede leker... Noe av det kanskje mest spesielle, om med unntak av en klokke det eneste i museet jeg kan huske å ha sett før, var en del av en trapp og en søyle med "skyggen" etter et menneske. Trappa og søyla var fra en bank nær sentrum for bomben, og skyggen mest trolig etter en som satt og ventet på at banken skulle åpne. Tankene mine gikk umiddelbart til Professor Xavier i X-men 3, men her var det ikke noen Hollywood-filmteam tilstede.

Etter en lang og ikke særlig oppløftende dag var det på tide å komme seg mot Miyajima og hostellet jeg skulel bo på de neste to nettene. Prøvde meg på en slags lokal spesialitet på et spisested nær togstasjonen på veien dit, byggpannekake med nudler, kål, bacon, makrell, speilegg og masse soyasaus. Smakte i og for seg helt greit, men hadde ikke skadet å hatt det litt mer adskilt, og var uansett litt rart å spise pannekake med pinner.

1 kommentar:

  1. Okonomiyaki er vel en av Hiroshimas spesialiteter! Husker jeg var og spiste veldig god lefse med kål, om jeg kan kalle det det, i et slags 5 etasjers kompleks som visstnok var kjent for måten sin. Veldig bra! Ellers mener jeg Hiroshima har et bra kunstmuseum, usikker på hva det heter, men var rimelig stort og sannsynligvis statlig :)

    SvarSlett