Ikke-statistikere har kjedelige liv – de er bare for dumme til å forstå det selv

 Fritt etter: Barnløse har kjedelige liv, de vet det bare ikke selv

Mennesker som velger å ikke bli statistikere tror de lever spennende liv. Men det er ikke sant. Faktisk er livene deres dønn kjedelige.

Når en person bevisst skyver planene om å bli statistiker frem i tid, er det fordi de synes livet er perfekt som det er. De har et hav av frihet, og kan misbruke tallmateriale akkurat som de selv vil. Det de ikke skjønner, er at de i virkeligheten er som gullfisker som svømmer rundt i en bolle – uten å komme noen vei. De trekker gjerne frem at de kan bevise hva de vil, når de vil, uten å måtte tenke på signifikans. Og de kan finne korrelasjoner når som helst, hvor som helst.

Frihet?

Ikke-statistikere tenker at krav om empiri bare innebærer hindringer. At empiri bare sørger for at de ikke får gjøre som de selv vil. De frykter at de skal miste seg selv om de får kunnskap om kvantitativ metode. Det er her de misforstår helt.

Når man er så redd for å miste friheten sin, er man da egentlig en slave av sjarlatanismen? Kan man bare være seg selv hvis man kan gjøre hva man vil, når man vil? Er ikke dette i så fall et hinder?

Ikke-statistikere burde spørre seg selv hva de virkelig vil i livet. Hva innebærer denne friheten de er så livredde for å miste? Hvor fører denne friheten hen?

Jobb gir ikke lykke

Joda, det er fint å føle seg nyttig og ha en fremgangsrik karriere. Men sannheten er at det arbeidslivet har å tilby, ikke gir noen god smak i munnen. Penger avgjør hvem som er viktige og ikke i arbeidslivet. Det er godt mulig å ofre sine beste år for jobben – uten å få noe igjen for det. Kanskje sitter man til og med plutselig uten jobb på grunn av nedbemanning?

Det er ingen garanti for at du beholder jobben. Statistikken, derimot, er for alltid, og gir livet en dypere mening. Og man slutter aldri å være statistiker.

Livet er fullt av overraskelser

Livet som statistiker er full av overraskelser fra morgen til kveld. Ikke-statistikere må finne på overraskelsene sine selv.

Når en person skyver planene om å bli statistiker foran seg, skjønner de ikke hvor kjedelige livene deres er uten signifikans, kausalitet og korrelasjoner. De forstår ikke at livet uten statistikken rett og slett er kjedelig.

Reservasjonsrett for noen få

Helseminister Bent Høyes forslag om reservasjonsordning for fastleger har med god grunn skapt storm de siste ukene. At forslaget i korthet går ut på å ta fra de svake og gi til de sterke er så sin sak. Det framstår på mange måter som et mantra for regjeringen Solberg, og kan neppe kalles noen stor overraskelse. Mer overraskende er de store prinsipielle svakhetene i forslaget. Det som forsøkes solgt som et prinsipielt forsvar av samvittighetsfriheten er ved nærmere øyensyn ikke noe mer enn et dårlig pragmatisk kompromiss i et desperat forsøk på å unngå å tape ansikt.

Debatten om samvittighetsfrihet for noen få i en yrkesgruppe blir både eksklusiv og snever. Man står i fare for å vikle seg inn i en spiral av mulige reservasjoner både for leger, for andre yrkesgrupper og i møte med ulike pasientgrupper, men uten begrunnelse innsnevrer man debatten til å handle om noen få privilegerte promiller. Det er langt fra manko på andre grupper i helsevesenet som med rette kunne kreve reservasjonsrett. Helsesøstre og jordmødre kan i dag foreskrive p-piller. Hva hvis de ønsker en reservasjonsadgang? Og hva hvis en jordmor nekter å skrive ut Subutex til en gravid? Det er ikke lenge siden arbeidsminister Robert Eriksson raste mot muslimer som krevde samvittighetsfrihet i forhold til salg av svinekjøtt og alkohol. Hvor ligger den prinsipielle forskjellen mellom legers og butikkansattes samvittighet?

Forslaget har også en distriktspolitisk side, hvor mangelen på konsekventhet om mulig kommer enda klarere til syne. Ved skiftet fra «rett» til «mulighet» er det lagt en rekke premisser som må være oppfylt før det i praksis vil være mulig å benytte seg av muligheten. Kort oppsummert vil virkningen av disse være at leger i de store byene også i praksis får benytte seg av sin nyervervede «mulighet», mens leger i distriktene i stor grad vil være avskåret fra dette. Er samvittigheten til leger i byene viktigere enn samvittigheten til leger i distriktene? Er det riktig at hvilke rettigheter du har, eller «muligheter» som det visst nå heter, avhenger av hvor du bor?

Høyre har rykte som et parti som verdsetter grundighet og solid politisk håndverk. Det er ikke vanskelig å forstå hvilke problemer styringsiveren har ført dem inn i gjennom avhengigheten av KrF eller Venstre, men det er uforståelig hvordan de kan tro at de vil slippe unna med et forslag gjennomsyret av venstrehåndsarbeid. Personlig er jeg mot både «reservasjonsrett» og «reservasjonsmulighet», men jeg har faktisk større forståelse for en «reservasjonsrett». Hvis man er villig til å akseptere de bredere implikasjonene en reservasjonsrett vil innebære også for andre yrkesgrupper gir det i det minste grunnlag for en potensielt god og viktig prinsipiell debatt.