Torsdag 29. mars lanserte Civita
i samarbeid med en rekke partnere nettportalen Utdanningskvalitet.no. Dette er
en nettside hvor studiesøkende og andre interesserte skal kunne sammenligne
«kvaliteten» på en rekke studier ved ulike studiesteder. Portalen har tatt opp
i seg den berettigede kritikken som oftest er av forsøk på å rangere studier,
at for mang ulike ting er forsøkt blandet sammen. Den har imidlertid fortsatt
en del metodiske problemer når det kommer til utvalgsstørrelser og valg av
indikatorer. Alle initiativer som bringer
utdanningskvalitet opp på dagsorden er prisverdige, men det bør ikke slukes
ukritisk. Når Civita med samarbeidspartnere tar initiativet til det som nærmest
framstår som en forbrukerportal er det åpenbart at det ligger noe mer bak. Det
er liten tvil om at portalen springer ut i fra en logikk som tilsier at måling,
med hensikt å sammenligne og skape konkurranse, nødvendigvis vil føre til en forbedring.
Kvantifisering av utdanningskvalitet,
og omgjøringen av denne til ulike former for rangeringer er svært omdiskutert.
Antallet potensielle indikatorer er stort, og utslaget disse gir vil i stor
grad påvirkes av individuell variasjon hos den enkelte student. Selv om
indikatorutvalget i Utdanningskvalitet.no per nå er sterkt begrenset og neppe
særlig dekkende, bør dette snarere sees som et potensiale for utvikling enn et
argument mot portalen. Det som imidlertid er et langt viktigere spørsmål er
hvorvidt tiltaket samsvarer med det målet man i siste instans ønsker å oppnå;
at flest mulig studenter skal bli flinkest mulig. En fruktbar tilnærming til
dette spørsmålet, om enn hvor obskurt det måtte høres ut, vil være å se på
hvilke erfaringer som er gjort med kvantifisering av kvalitet på vin.
Den kanskje viktigste
motivasjonen for kvantifisering av kvalitet er gjøre informasjonen lett
tilgjengelig og å bevege seg bort fra subjektive elementer. Det er innholdet
som skal telle, ikke forkunnskaper, historie eller markedsføring. Både
kvaliteten på vin og kvaliteten på utdanning kan sees på som latente (skjulte)
variable. De er vanskelige, om ikke umulige, å måle direkte, men for begge kan
det avledes en lang rekke lett målbare indikatorer. Verdien til disse vil, som
navnet tilsier, gi en indikasjon på verdien til den latente variabelen.
Kvantifisering av kvaliteten på
vin kan i grove trekk gjøres på to måter; enten ved «objektive» målinger i et
laboratorium som så settes sammen til et kvalitetsmål, eller ved «subjektiv»
smakstesting. Objektiviteten til laboratoriemålingene vil imidlertid være
relativ, da forholdet mellom de målbare indikatorene og kvaliteten nødvendigvis
vil måtte bygge på en eller annen form for subjektiv vurdering.
Problemer oppstår når noen,
uavhengig av hvilken grunn, får en definisjonsmakt over vektingen av de målbare
indikatorene, altså hvilke bestanddeler som gir et godt totalresultat. I
vin-verden har dette skjedd gjennom at Robert Parker har oppnådd status som en
slags fasit på hva som er god vin. Dette har ført til at tilpasning til
«Parker-smak» nær har blitt en nødvendighet for overlevelse for mindre
produsenter. Om dette gir bedre kvalitet er tvilsomt. At det gir ensretting er
sikkert.
Alternativet, og det som best
ivaretar ønsket om objektivitet, vil være å ikke sammenfatte
laboratoriemålingene til ett kvalitetsmål, og gjengi disse som
refleksjonsspektre, sukker-/syre-/garvestoff-verdier eller lignende. Dette vil
bli et mål som er langt mindre tilgjengelig, og som først og fremst vil
appellere til de som alt både innehar kunnskapen og interessen, altså de som
strengt tatt har minst nytte av informasjonen.
På samme måte vil man innenfor
høyere utdanning stå i fare for at særinteresser i så stor grad får definisjonsmakt
over hva som regnes som en kvalitativt god utdanning, at tilpassing til dette
blir en økonomisk nødvendighet. Skal målbare indikatorer sammenfattes til ett
mål på studiekvalitet må det nødvendigvis foretas både et subjektivt utvalg og
en subjektiv vekting. Det er naivt å tro at ikke denne i større grad vil bygge
på aktørers styrkeforhold og økonomiske egeninteresser, og i mindre grad på å
fremme kvalitetsutvikling og innovasjon. Utdanningssektoren trenger innovasjon,
ikke flere konserverende strukturer.
Også for utdanningskvalitet vil
et alternativ være å kun gjengi de enkelte indikatorene, for så å overlate til
hver enkelt å tolke og sammenfatte disse. Dette vil gi institusjonene større
mulighet til å spisse seg mot enkelte nisjer og utvikle egne spesialiteter.
Ulempen vil imidlertid også her være at informasjonen blir tyngre tilgjengelig.
Dette samsvarer ikke med formålet til Utdanningskvalitet.no.
Til tross for tendenser til
ensretting finnes det fortsatt enorme mengder spennende vin. Det er neppe
heller noen fare for at rangeringers inntog øyeblikkelig skal gi en ensrettet
og kjedelig utdanningssektor. Man kan likevel ikke unngå å spørre om tiltaket
som iverksettes virkelig er egnet til å oppnå formålet. Har inntoget av
Parker-skalaen gitt mer god og spennende vin? Vil rangeringer gi bedre og mer
framtidsretta utdanninger?
Kunnskapene om hva som gir god
utdanningskvalitet er begrenset. Det trengs mer forskning, og alle bør være
forberedt på at utfallet av denne både kan bli dyrt og kreve store endringer.
Skal Norge ha noe håp om å forbli, eller bli, en ledende kunnskapsnasjon har vi
imidlertid ikke noe annet valg. Målet er klart, men veien dit er fortsatt høyst
usikker. I mangelen på gode svar bør vi imidlertid vokte oss for å ty til
lettvinte løsninger bare fordi de tilfeldigvis er tilgjengelige.
